Anniken Huitfeldt, Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsperson, deltok i en debatt om atomvåpenpolitikk (Dagsnytt 18 11.12). Vi har gått igjennom begrunnelsen hennes for hvorfor partiet ikke ønsker å undertegne FN-traktaten om atomvåpenforbud.
Sosialistisk Venstreparti (SV) foreslo å undertegne FN-traktaten mot atomvåpen etter at den ble vedtatt av Generalforsamlingen 7. juli. Arbeiderpartiet (Ap) stemte imot, men ga istedenfor sin tilslutning til et forslag om å utrede konsekvensene av en slik avtale.
På Dagsnytt 18 forsøkte Huitfeldt å klargjøre Aps standpunkt: «Vi kan ikke være med på et forslag som innebærer at vi skal forplikte oss til å signere, men vi kan diskutere det å utrede hvilke konsekvenser det har for Norge, og hvordan vi kan bidra til nedrustning.»
Programleder Fredrik Solvang beskrev dette som en «mellomposisjon». Ap ønsker en utredning, men insisterer på at den må være uforpliktende. Solvang fulgte derfor opp med et veldig passende spørsmål: «Hva er poenget med en utredning hvis du ikke har til hensikt å lytte til utredningen?»
Svaret han fikk var ikke særlig oppklarende: «Fordi det står i den teksten vi har blitt enige om at vi skal se på hvilke konsekvenser forbudet har for Norge og hvordan vi kan bidra til nedrustning.»
Vanligvis er formålet med en utredning å bringe til veie informasjon som kan bidra til et mer informert valg. Men Ap har allerede gjort sitt valg: de kommer ikke til å stemme for å undertegne FN-traktaten. Så poenget med denne utredning, blir vi fortalt, er at Ap har blitt enige om en tekst hvor det står at de skal ha en utredning. Huitfeldts svar er forvirrende fordi det er en sirkelargumentasjon. Det som skal forklares er allerede antatt.
Begrunnelsen for hvorfor Ap ikke støtter FN-traktaten kom etterpå:
«Det er helt klart at dette er en traktat som har en normativ effekt. Hvordan forholder dette seg til vårt eget atomvåpenforbud? Det feirer jo 60 års jubileum i år. Nato toppmøtet 1957, da Gerhardsen sa: ingen atomvåpen på norsk jord. Så det viktige for oss er å få framgang i nedrustningsarbeidet innenfor NATO. Vi er en del av NATOs strategiske konsept, men samtidig vil vi bidra til nedrustning.»
Det er ikke lett å følge resonnementet, men to ting bør bemerkes.
Først, Huitfeldt legger vekt på traktatens «normative effekt». Vi antar at hun snakker om den forsterkende effekten en slik avtale vil kunne ha på folks holdninger til atomvåpen. Men dette ser ut til å tale til fordel for å undertegne avtalen gitt Aps vedtatte atomvåpenpolitikk. Partiet sier i sitt program at de skal «jobbe aktivt for målet om en verden fri for atomvåpen», mens de også «støtter målet om et internasjonalt forbud.» Gitt en slik erklæring virker det naturlig å ønske denne «normative effekten» velkommen.
Huitfeldt understreker at Ap ønsker å arbeide innenfor NATOs rammeverk. Det tar oss til kjernen i begrunnelsen, nemlig at FN-traktaten antas å være uforenelig med NATOs strategiske konsept fra 2010.
Strategidokumentet sier er at alliansen skal arbeide for å «create the conditions for a world without nuclear weapon in accordance with the goals of the Nuclear Non-Proliferation Treaty.» Samtidig enes det om at «as long as there are nuclear weapons in the world, NATO will remain a nuclear Alliance». Enn så lenge vil de «maintain an appropriate mix of nuclear and conventional forces».
Det er ikke åpenbart hvorfor dette er uforenelig med FN-traktaten. De deler målet om å legge forholdene til rette for en verden uten atomvåpen. Samtidig er Generalforsamlingen tydelig på at traktaten er en videreføring av Ikkespredningsavtalen. Å undertegne en avtale som forbyr alle atomvåpen er heller ikke uforenelig med å mene at NATO bør ha atomvåpen hvis det finnes atomvåpen. Man trenger bare å mene at det ikke bør finnes atomvåpen overhodet.
Michael Tetzschner (H), som også deltok på Dagsnytt 18, anklaget Ap for en «glideflukt», og for å sende ut tvetydige signaler. Som tilsvar til denne anklagen sa Huitfeldt: «Det må da være et enda større problem at du nå skal i regjering med Venstre da, som vil signere avtalen.»
Her bruker Huitfeldt et populært retorisk virkemiddel kjent som «whataboutism». Istedenfor å forsvare sitt eget standpunkt forsøker hun seg på en avledningsmanøver, og skifter temaet over til Høyres regjeringssamarbeid. Hun har kanskje rett i at Høyre vil møte motstand fra Venstre i denne saken, men det angår ikke Aps atomvåpenpolitikk.
Solvang påpekte at det er ingen substansiell uenighet mellom de to partiene: «i sak…er dere jo ikke uenige her. Det er uaktuelt, sier dere begge, å signere denne traktaten». Ifølge Huitfeldt er det imidlertid en viktig forskjell. Ap er «langt mer offensive i det normative arbeidet mot atomvåpen.» Hva dette normative arbeidet innebærer i dag er ikke åpenbart. Ap stemte imot FN-traktaten og jobber dermed også imot det Huitfeldt beskrev som dens «normative effekt».
Huitfeldt grep også anledningen til gi en karakteristikk av Tetzschner: «Når jeg hører deg snakke om atomvåpen høres du altså mer for atomvåpen enn Kissinger, Reagan og Obama.»
Et slikt retorisk angrep kalles «ad hominem» (mot mennesket). Framfor å identifisere uenigheter i den praktiske politikken mellom Ap og Høyre, tegner hun et feilaktig bilde av motparten. I tillegg til at hun bruker en uredelig debatt-teknikk så undergraver Huitfeldt sin egen sak. Hun og Tetzschner er jo faktisk enige om avtalen. Hun snakker også imot seg selv når hun sammenligner Tetzschner med Obama. Knapt to minutter tidligere i debatten sier Huitfeldt at Obama var «den som sist hadde fått fremgang» i arbeidet mot atomvåpen.
Mellomposisjon eller ikke, den svake argumentasjonen tyder på at Ap mangler en tilstrekkelig begrunnelse for posisjonen de har inntatt.
Overordnede, men ikke konkrete, føringer
Før Dagsnytt 18 debatten ga Eirik Sivertsen en annen begrunnelse (VG 06.10.17): «Ap vil aldri instruere en regjering i hvordan de konkret fremmer norsk utenrikspolitikk, for eksempel i stemmegivning om enkeltresolusjoner.» Han legger derimot til at «regjeringen må selvsagt følge opp Stortingets syn på overordnede politiske målsettinger i utenrikspolitikken.»
Det er uklart hva det vil si at regjeringen må følge opp «overordnede politiske målsettinger» hvis det ikke kan medføre å ta stilling til konkrete saker. Gitt Sivertsens begrunnelse så er Ap imot at Norge undertegner den konkrete FN-traktaten, men for å legge en generell politisk føring rettet mot et atomvåpenforbud.
I 2015 fremmet faktisk Senterpartiet, Venstre og SV forslaget: «Stortinget ber regjeringa arbeide for ein internasjonal bindande avtale som forbyr atomvåpen.» Huitfeldt forsikret da leserne (VG 13.03.15) om at «Arbeiderpartiet støtter et internasjonalt forbud mot atomvåpen.» Det var bare at «de ikke har tatt endelig stilling til det konkrete forslaget.» Den endelige stillingen ble at de stemte imot. Så Ap er ikke bare imot FN-traktaten. De er også imot å be regjeringen jobbe for en internasjonal forbudsavtale.
La oss oppsummere Aps posisjon:
Påstand 1: Ap er for å «jobbe aktivt for målet om en verden fri for atomvåpen», og «støtter målet om et internasjonalt forbud.»
Påstand 2: Ap er imot FN-traktaten om et internasjonalt atomvåpenforbud.
Påstand 3: Ap er imot at «regjeringa [må] arbeide for ein internasjonal bindande avtale som forbyr atomvåpen.»
De to begrunnelsene vi har sett på peker i forskjellige retninger. Sivertsen forklarer kanskje hvordan Ap kan stå inne for både Påstand 1 og Påstand 2. Men merk at begrunnelsen hans bortfaller hvis Ap hadde vært i regjering. Dersom grunnen for Påstand 2 er at Ap ikke vil instruere regjeringen, så kan vi med rimelighet anta at Ap ville vært forpliktet til å signere avtalen hvis de hadde vært i regjering.
Det går derimot imot det Huitfeldt sa på Dagsnytt 18. Ifølge henne er grunnen for Påstand 2 at FN-traktaten er uforenelig med NATOs strategiske konsept. Dersom dette er grunnen, så burde de være mot å signere avtalen selv om de hadde vært i regjering. Men da er det Siversen sier irrelevant. Hvis Ap i regjering uansett ikke ville signert FN-traktaten, så trenger de ikke å ta stilling til hvorvidt de bør instruere regjeringen. De er allerede enige.
Det er enda vanskeligere å forene Påstand 1 og Påstand 3. Ap sier at de ønsker en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen, samtidig som de ikke ønsker å stemme for å jobbe mot det.
Solvangs retoriske spørsmål til Huitfeldt gir en treffende beskrivelse: «Om dere ikke rir to hester, så halvannen, kanskje?»
Foto: NRK TVs nettside, Dagsnytt 18
