Logikkinnføring #1: «Whataboutism»

På Logikksjekk.no kommer vi innimellom til å legge ut korte innlegg om logiske begreper, feilslutningstyper og annet bakgrunnsmateriale. Vi starter med en tekst om et retorisk virkemiddel som har fått en god del oppmerksomhet den sisten tiden.

Satirikeren John Oliver omtalte nylig en retorisk teknikk som blant annet Donald Trump er kjent for å bruke: «whataboutism». I en mye omtalt pressekonferanse måtte Trump svare på spørsmål om hvorfor han ikke umiddelbart hadde tatt avstand fra høyreekstreme deltakere etter en demonstrasjon i Charlottesville. I en replikkveksling med journalister avbryter Donald Trump med følgende bemerkning:

«What about the alt-left that came charging at the – as you say – alt-righ? Do they have any semblance of guilt?»

Dette er en såkalt «whataboutism». Betegnelsen brukes om en type feilslutning hvor man forsøker å tilbakevise motpartens påstand ved å anklage dem for hykleri.

La oss ta et annet eksempel. En far sier til sin datter: «Det er ikke sunt å spise godteri hver dag.» Datteren svarer: «Men du røyker sigaretter hver dag – og det er kjempeusunt!» Altså: what about you and your smoking? Derfra uttrykket «whataboutism».

Selv om røyking er usunt, og verre enn godteri, så er dette et eksempel på en vanlig feilslutning. I eksempelet er farens påstand at man ikke bør spise godteri hver dag. Det faktum at man heller ikke bør røyke hver dag, er på ingen måte en grunn for å tro at det er ok å spise godteri hver dag.

Det datteren i stedet gjør er å underminere farens moralske autoritet, og dermed hans forsøk på å innføre en regel (f eks «Godteri kun på lørdager»). Hvis han røyker hver dag, hvorfor skal han få bestemme om andre får spise usunt godteri eller ikke? Det er forsåvidt et rimelig spørsmål, men det følger ikke dermed at farens påstand om godteri er tilbakevist.

Denne formen for feilslutning er dessverre ikke begrenset til samtaler mellom fedre og døtre. Trump-eksempelet følger samme mønster. Når han anklages for å ikke ta avstand fra nynazistene, svarer han med å anklage media for ikke å ta avstand fra motdemonstrantenes oppførsel.

Fenomenet finnes naturligvis også i norsk politikk. Vi har allerede sett et eksempel på «whataboutism» når Christian Tybring-Gjedde argumenterer for Carl I. Hagens nominasjon til Nobelkomiteen ved å peke på svakheter hos sittende medlemmer.

«Whataboutism» er i grunn bare et nytt navn på en feilslutningtype kjent som «tu quoque»-argumenter (fra latin, «du også»). Som retorisk virkemiddel er «whataboutism» enormt effektiv, fordi det umiddelbart tvinger motparten til å forsvare seg. Dermed avleder man fra det opprinnelige spørsmålet som diskuteres. Teknikken ble hyppig brukt i sovjetisk propaganda for å svare på internasjonal kritikk. Hvis USA anklaget Sovjetunionen for menneskerettighetsbrudd ble de møtt med kritikk av hvordan de selv behandlet afroamerikanere og andre minoriteter.

Publisert: 21:41 17.12.2017 - Sist oppdatert: 11:48 27.12.2017