Erna Solbergs «whataboutism»

Statsminister Erna Solberg har gjentatte ganger hevdet at hun er tilhenger av en saklig politisk meningsutveksling. Hun kaller det «den kjedelige debatten». Men i dagene etter Knut Arild Hareides tale til KrF har Solberg måttet svare på spørsmål om FrPs retorikk mot KrF og Arbeiderpartiet. Svarene har vært kjedelige, men ikke saklige.

Politisk Kvarter spurte NRKs Cato Husabø Fossen om hun ikke har undervurdert hvor mye FrPs retorikk har gått inn på Hareide, og da særlig Sylvi Listhaugs facebook-utspill om Arbeiderpartiet:

«I boken sin bruker Hareide mye plass på hvor stort du skuffet ham da du holdt hånden din over Sylvi Listhaug etter hennes berømte Facebook-post om Arbeiderpartiet og terror i vår, og at du var villig til å sette regjeringens liv på spill for henne. Forstår du skuffelsen hans?»

Det var nemlig ikke før fem dager etter utspillet – 14. mars – at Solberg sa unnskyld på vegne av regjeringen. Statsministeren tok da også kritikk for å være sent ute. Hareide var derimot tydelig fra første dag. Han kalte Listhaugs utspill en «forsøpling av den politiske debatten» (10. mars), og støttet Jonas Gahr Støre i at statsministeren burde irettesette statsråden.

Solberg vil imidlertid ikke være med på at Hareide har grunn til å være skuffet. Hun svarer først at hun som Hareide mente at Listhaug hadde «gått over streken», men Fossen påpeker at det skjedde først senere. Solberg er ikke enig:

«[J]eg sa faktisk på lørdagen, denne posten kom på fredagen, at dette var en form for retorikk som jeg ikke var enig i, denne spissede debatten, og at det var en retorikk som går for mye utover Arbeiderpartiet».

Solberg gir imidlertid en feilaktig gjengivelse. Dagen etter innlegget til Listhaug var Solberg klar på at hun ikke ville ta avstand fra justisministerens uttalelse. På Facebook oppfordret hun «alle politiske ledere til å tenke gjennom språk- og billedbruk, og hva slags motiver man tillegger sine politiske motstandere», men uten å kritisere Listhaug.

I ingen av disse sammenhengene nevner Solberg noe om at denne typen retorikk «går for mye utover Arbeiderpartiet» – tvert imot! I stedet avviser hun spørsmålet om hvorvidt uttalelsen var kritikkverdig ved å vise til Arbeiderpartiets retorikk: «Spissformuleringer finnes det mye av i politikken. Hvis Ap og Frp ønsker å diskutere på den måten, får det være deres sak.»

Her aner vi konturene av Solbergs polemiske strategi. Da NRK den gangen spurte henne om Listhaugs utspill, svarte Solberg med å rette anklager tilbake mot Arbeiderpartiet:

«Denne debattformen er ikke ukjent for Ap når det gjelder å karakterisere andres politiske standpunkter. […] Det er på nivå med det Martin Kolberg gjorde da han sa at høyresidens politikk kan medføre mer terrorisme. Dette er en debattform som Ap og Frp får ha mellom seg.»

Statsministeren bruker her en type avledningsmanøver som har fått navnet «whataboutism». (Les logikksjekk sin innføring her.) Når du selv er gjenstand for kritikk, så avleder du ved å hevde at noen andre også har gjort noe galt. Solbergs variant er spesielt kløktig, fordi den skiller ut FrP og Ap som bråkmakerne, mens Høyre fremstår hevet over bruduljene.

Det ville vært formildende om Solberg la dette trikset på hyllen etter Listhaug-episoden. Men det har hun ikke gjort. I et intervju etter KrF-lederens tale «googler» statsministeren igjen frem Kolberg-sitatet, nå som et forsvar for FrP-retorikken Hareide har kritisert.

Det hører med at Solbergs valg av eksempel ikke er spesielt godt, for det er en viktig forskjell mellom Kolbergs og Listhaugs utspill. Listhaugs innlegg sier noe om hva Arbeiderpartiet mener – at terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Kolberg påstår derimot at Høyres økonomiske politikk leder til ulikhet, mens «[u]likhet og fattigdom er det som skaper grunnlaget for terror» (Klassekampen, 19. juli 2016). Høyre deler naturligvis ikke Kolbergs analyse, men det er ikke det vesentlige. Listhaug mistenkeliggjør Arbeiderpartiets motiver, mens Kolberg sier ingenting om hva Høyre og regjeringen mener eller vil med sin politikk.

Dette er uansett ikke hovedproblemet. For selv om det skulle finnes bedre eksempler på at Arbeiderpartiet eller andre har brukt kritikkverdig retorikk, så gjør ikke det Listhaugs retorikk, eller Solbergs svar, noe bedre.

I Politisk Kvarter minner også Fossen Solberg på ulike Frp-utspill mot KrF og Hareide (som «totalt uten ryggrad»,  «sleiker imamer oppetter ryggen» og Sandbergs tirade om KrFs ansvar for terrorhandlinger og massakre). Solberg parerer med at «det har vært tøffe angrep andre veien og». Riktignok ikke fra KrF (og dermed ikke «andre veien»), legger hun til, men fra Arbeiderpartiet og SV. Hun nevner ingen eksempler. Solberg trekker også frem at hun har «stått i utrolig tøffe angrep» for å forsvare KrFs politikk, igjen uten å gi eksempler.

Kanskje har statsministeren eksempler, men det gjør altså ikke FrPs retoriske sleivspark noe bedre om det også skulle være utbredt hos opposisjonen.

Samme kveld, i Debatten på NRK, svarer Solberg på spørsmål fra Fredrik Solvang. Når Solvang spør om ikke Listhaug-saken kan ha skadet samarbeidet med Hareide, svarer statsministeren at regjeringen tross alt ga en «historisk unnskyldning» i Stortinget. «Men er det noen statsråder som har gjort noe lignende», vil Solvang vite.

Solberg unngår å svare. Hun forteller heller at hennes «favorittdel av kristendommen» er tilgivelse:

«Folk kan gjøre feil, men så tilgir vi de når de har angret. Og vi har altså angret på dette, og det tror jeg faktisk vi skulle lagt litt mer vekt på.»

Men Solbergs ønske om tilgivelse fremstår ikke akkurat ektefølt når hun i samme åndedrett igjen retter anklager mot Arbeiderpartiet og venstresiden. Heller ikke nå gir hun eksempler på de «tøffe angrepene» hun har stått i, men hun gir derimot en rekke eksempler på saker hvor Høyre har hjulpet KrF til gjennomslag.

Solvang vil ikke ha noe av Solbergs «whataboutism» og spør om det ikke er vel «selvrettferdig» å svare med at også hun har vært utsatt for spisset retorikk i ordskiftet.

«Ja, jeg tar til meg at [KrF] synes jeg skulle gjort noe annet på det, men så synes jeg de faktisk skal legge i skålen at vi har stått ganske tøft i debatter rundt deres prioriteringer, de kompromissene vi har gjort, den satsingen vi har hatt på valgfrihet for familier, den løftingen vi har hatt av velferdsgoder for familiene, og også det vi har gjort for svake grupper i vårt samfunn…»

Solbergs vurdering er avslørende. Hun mener at Hareide bør vekte den usaklige retorikken mot gjennomslagene KrF har fått i samarbeid med regjeringen. Skulle Hareide bli fristet til å gå mot venstre, så advarer Solberg om at retorikken ikke har vært noe bedre der.

Dette er en øvelse Hareide trolig avviser. Han etterspør en statsminister som tar tydelig avstand, ikke bare fra «spisset» ordvalg, men fra usaklig innhold i den politiske samtalen. Da passer det dårlig med ansvarsfraskrivelser.

Oppsummering: Solberg unngår vanskelige spørsmål om FrPs retorikk ved å rette anklager mot opposisjonen. Taktikken er kjent som en «whataboutism».

 

Foto: Skjermdump fra NRK.no.

Publisert: 09:30 03.11.2018