En uke før Sylvi Listhaug trakk seg som justisminister beskrev vi det kontroversielle facebook-utspillet som politisk trolling (12.03). Den famøse påstanden
(1) «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet»
var ikke et genuint bidrag til diskusjonen om inndragelse av statsborgerskap. Snarere var det en provokasjon som førte til en total avsporing av debatten, riktignok en avsporing med konsekvenser langt utover det Listhaug eller andre kunne forutse.
Statsminister Erna Solberg har etter reaksjonene sagt at hun ønsker seg tilbake til «den kjedelige debatten». Imidlertid er det lite som tyder på at Listhaug har tenkt å bidra til det. På pressekonferansen forrige uke kalte hun KrF «et parti uten ryggrad» og avviste kritikken av utspillet som en «heksejakt».
Mest oppsiktsvekkende var likevel påstanden om Jonas Gahr Støre: «[H]ensikten til Jonas Gahr Støre [har] tydeligvis […] vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid».
Listhaug fikk støtte av Finansminister Siv Jensen på Dagsnytt 18 (20.03): «Dette handler ikke om politikk. Dette handler om noen som har satt seg til dommer over hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si». Listhaug og Jensen mener altså begge at:
(2) Kritikken fra meningsmotstanderne har som hensikt å kneble Listhaugs ytringsfrihet.
Men hva har egentlig kritikken mot Listhaugs påstand (1) med ytringsfrihet å gjøre? Hun forsøker selv å svare på dette spørsmålet under pressekonferansen:
Jeg opplever at alle de partiene som har operert i denne saken her knebler ytringsfriheten, og det er et problem i Norge, at debatten den blir snever, det å stemple motstandere for synspunkt man ikke har skjer veldig fort, og spesielt når man er på den linjen at man ønsker en strengere politikk.
I et intervju med Dagsrevyen er hun enda mer spesifikk:
Det er fordi Arbeiderpartiet, og også andre partier, prøver å stemple oss fordi vi tar en innvandringsdebatt, snakker om hvordan Norge skal se ut i fremtiden, tar de vanskelige temaene, så blir man da forsøkt stemplet som rasist, ekstremist, osv.
Listhaug gir oss altså en begrunnelse for påstanden (2) som beror på følgende premisser:
(3) Meningsmotstanderne har feilaktig tillagt Listhaug ekstreme synspunkter.
(4) Hensikten med karakteristikkene er å kneble Listhaugs ytringsfrihet.
På spørsmål om hvilke ekstreme synspunkt hun er blitt tillagt, viser Listhaug blant annet til Støres tale på Arbeiderpartiets landsstyremøte (13.03). Der sier han at Listhaug «bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. Juli».
Støre har i ettertid blitt kritisert for utspillet av blant andre Mazyar Keshvari (FrP) og Frank Rossavik (kommentator i Aftenposten). Ifølge Rossavik er Støres påstand problematisk fordi den i likhet med Listhaugs opprinnelige påstand (1) mistenkeliggjør motpartens motiver.
Men selv om man er enig i kritikken av Støre, og derfor at påstanden (3) er riktig om ham, så er Listhaugs begrunnelse suspekt. For hvorfor skal vi tro at personkarakteristikker, stråmannsargumenter eller tendensiøse fremstillinger går på bekostning av ytringsfriheten?
Det er ingen tvil om at uriktige karakteristikker bidrar til å forringe den offentlige debatten, og til å gjøre debattklimaet ugjestmildt, men det er ikke det samme som å innskrenke den lovfestede ytringsfriheten. Dette har også blitt påpekt av flere jurister, som Jon Petter Rui (NRK 20.03) og Anne Reiestad (Aftenposten 20.03).
Å hevde at meningsmotstandernes hensikt er å innskrenke ytringsfriheten (4) er igjen et eksempel på å mistenkeliggjøre andres motiver, en retorisk teknikk som tydeligvis er blitt en gjenganger i debatten.
Det finnes en bedre forklaring på kritikken som ikke antar at meningsmotstanderne har som hensikt å innskrenke ytringsfriheten. Vi må nemlig skille mellom hvorvidt Listhaug ikke burde si (1), og hvorvidt Listhaug ikke burde ha lov til å si (1). Stortingets flertall har kritisert påstanden for å være uriktig, farlig og for å utvise dårlig dømmekraft. Derimot har ingen antydet at Listhaug ikke bør ha lov til å påstå slike ting.
Anklagen om at Listhaugs ytringsfrihet er under angrep er med andre ord ubegrunnet.
Påstanden (2) fremstår i stedet som en del av en retorisk strategi. Når en ytring blir kritisert for å være uriktig, upresis eller tendensiøs, så svares det med at kritikerne angriper ytringsfriheten, fordi de ikke vil ta den vanskelige debatten, fordi de er for opptatt av ordvalg, eller fordi de blir for lett krenket.
Den samme dynamikken har vært synlig i tidligere debatter. Da Listhaug kalte pedofile overgripere for «monstre» var det også sterke reaksjoner. Den gangen sa Listhaug blant annet:
Det handler om at vi i Norge har et meningspoliti som vil bestemme hvordan folk skal få lov til å snakke. Men jeg kommer ikke til å bry meg om det. Jeg synes man skal få si ting slik de er.
Debatten handlet imidlertid ikke om hva Listhaug skulle få lov til å si, men i hvilken grad det var formålstjenlig å si det. Jurist Anine Kierulf hevdet for eksempel i en debatt på Dagsnytt 18 (26.01.18) at ordbruken er kontraproduktiv for politiarbeidet, og bidrar til å undergrave en human strafferettspleie.
En slik kritikk er definitivt ikke et angrep på ytringsfriheten, og heller ikke et forsøk på å fortrenge den viktige debatten om overgrep på barn. Tvert imot er det en meningsutveksling om hvilke virkemidler vi bør velge.
Å anklage meningsmotstandere for å innskrenke ytringsfriheten er en avledningsmanøver. Det resulterer i en ytterligere avsporing av debatten. I stedet for en diskusjon om politikken får vi en diskusjon om hva som skal være lov å si. Hvis du lykkes i å stemple kritikerne som motstandere av ytringsfrihet, da sitter du med det beste kortet: ytringsfrihetskortet.
Oppsummering: Listhaug kaller kritikken av henne et angrep på ytringsfriheten. Dette er ubegrunnet. Resultatet er imidlertid at kritikerne ikke lenger fremstilles som motstandere av hennes politikk, men heller som motstandere av ytringsfrihet.
Foto: Skjermdump NRK.no.