Forrige uke skapte Krf-leder Kjell Ingolf Ropstad storm i media. I en tale til landsstyret advarte han om at det «kristne menneskesynet» er «under angrep», blant annet fra «farlig tankegods» i miljøbevegelsen. Men da Ropstad forsøkte å beskrive dette tankegodset, og forklare hvorfor det var farlig, angrep han i realiteten en stråmann.
I talen beskriver Ropstad «troen på at mennesket, strengt tatt, ikke er noe mer enn et litt intelligent dyr» som en trussel for det kristne menneskesynet, fordi den innebærer «en total avvisning av tanken om at mennesket er skapt med en iboende og en egenverdi». Det er altså denne ideen som skal ha slått rot i «deler av den grønne bevegelsen i Europa».
For Ropstad betyr «iboende egenverdi» noe bestemt, nemlig at mennesker får moralsk verdi simpelthen i kraft av å være et menneske, i motsetning til andre egenskaper, som evnen til å tenke, føle smerte eller knytte sosiale bånd. Han beskriver dette i VG som «menneskets unike og uendelige verdi». KrF-lederen plasserer altså mennesker i en helt egen moralsk kategori, fundamentalt adskilt fra andre dyr.
Ulike moralske synspunkt kan naturligvis ha store konsekvenser for hvilke politiske avgjørelser vi bør foreta. Ropstads eget moralsyn er, som han selv sier på NRK Debatten, «radikalt». Dette synet innebærer blant annet at et to dager gammelt embryo har like mye rett til liv som et barn på tolv år.
Det er ikke spesielt enkelt å få greie på nøyaktig hvorfor Ropstad mener det er «farlig» å avvise tanken om at mennesker har «iboende egenverdi» i hans forstand. I en VG-kronikk skriver han at «[t]anken om at det ikke er en kvalitativ forskjell på dyr og mennesker» er «farlig», fordi den medfører en «nedvurdering av menneskets unike og uendelige verdi».
Dette resonnementet er imidlertid usammenhengende. Som både MDG-leder Une Bastholm og hennes partikollega Eivind Trædal har påpekt, så følger det ikke at man må nedgradere menneskers verdi, bare fordi man mener at andre dyr bør tillegges større verdi. Mennesker blir ikke mindre verdt dersom vi må ta mer hensyn til andre dyr enn vi gjør i dag.
For å understøtte påstanden om at «deler av miljøbevegelsen» likevel farer med «farlig tankegods», trekker Ropstad frem to eksempler. Det første eksempelet er filosofen Peter Singer, som nevnes både VG-kronikken og i et debattinnlegg i BT. Om Singer sier han:
«Det er kjennetegn som selvbevissthet, rasjonalitet, interesser og følelser som gir en skapning verdi, ifølge Singer. Siden ikke alle mennesker har slike kjennetegn, er heller ikke alle mennesker av verdi.»
Dette er en stråmann. Singer sier ikke at skapninger har varierende «verdi» avhengig av disse egenskapene. Ideen som Singer forsvarer er at hvorvidt en handling er riktig eller gal avgjøres av hvordan den vil påvirke de berørte partenes interesser. Det stemmer likevel at Singer avviser det kristne menneskesynet, for han argumenterer for at mennesker ikke har en spesiell moralsk status simpelthen i kraft av å være menneske (se f eks Practical Ethics). Istedenfor vektlegger Singer vår evne til å føle glede og lidelse – en egenskap vi deler med andre dyr.
Singers moralfilosofi er kontroversiell, og leder naturligvis til en betydelig mer liberal politikk enn KrFs i saker som abort og aktiv dødshjelp. Ikke minst innebærer den at måten vi behandler dyr i kommersiell sammenheng, som kjøttproduksjon og kosmetikk, er uforsvarlig. Men ingenting av det Ropstad sier gir oss en grunn til å tro at denne tankegangen er «farlig», utover det åpenbare faktum at den er i konflikt med hans kristne menneskesyn.
Den andre personen KrF-lederen nevner ved navn er Grønn Ungdoms talsperson, Teodor Bruu, som skrev en kronikk i Klassekampen tidligere i år om dette temaet. Slik Ropstad leser teksten, sier den «langt på vei… at mennesker og dyr har samme verdien».
Her tegner Ropstad igjen et fordreid bilde av motparten. Det Bruu faktisk sier er at vi ikke kan «opprettholde et hardt skille mellom mennesker og andre dyr». Grunnen til dette, forteller han, er at mennesker og andre dyr får moralsk status fra samme kilde: «det er det at vi har gode og vonde følelser, som gjør at vi er subjekter for etikken». Men selv om mennesker og andre dyr får moralske status på samme måte, så følger det ikke «at mennesker og dyr har samme verdien».
På Politisk Kvarter gir Ropstad det nærmeste vi kommer en konkret forklaring på hva han legger i «farlig tankegods». Her peker han på to antatte konsekvenser:
«Det første er at dersom en går vekk i fra at mennesket har en iboende egenverdi – og skapt med det – du må jo erstatte det… Da blir det veldig fort egenskaper, prestasjoner, utseende og så videre. Og de sårbare taper.»
Problemet er at det Ropstad sier motbevises direkte av synspunktene til de representantene for miljøbevegelsen han selv valgte. For både Singer og Bruu er tydelige på at egenskaper som prestasjon og utseende er moralsk irrelevant. Ifølge dem er det evnen til å føle glede og lidelse som er sentral, og den evnen er helt uavhengig av de overfladiske egenskapene Ropstad nevner.
«Det andre eksempelet, mener jeg, er at deler av miljøbevegelsen snakker mye om befolkningsvekst som det store problemet. Og ettbarnspolitikk er, for eksempel, ett av forslagene mange kommer med. Det har vi sett konsekvensene av.»
Dette er også et feilslått argument. Det følger ikke fra Singer og Bruus synspunkt at staten bør innføre en ettbarnspolitikk. Som nevnt må vi, ifølge Singer, ta hensyn til alle de berørte partenes interesser. Gitt at en ettbarnspolitikk «dramatisk gå[r] utover jenter» og «de aller mest sårbare», som Ropstad sier, så vil Singer regne dette som en vektig grunn for ikke å innføre en lov om at man bare får føde ett barn.
Det kan godt finnes personer i miljøbevegelsen som er for en ettbarnspolitikk. Det som ikke finnes, derimot, er den koblingen Ropstad forsøker å etablere mellom det å forkaste det kristne menneskesynet og et slikt politisk tiltak.
Det er i grunn ikke overraskende at det finnes ideer som utfordrer det kristne menneskesynet – også blant miljøbevegelsen. Ideen om at mennesker har en «unik og uendelig egenverdi» er bestridt av en rekke moralsyn. Men resten av trusselbildet har Ropstad diktet opp selv.
Foto: Skjermdump fra NRK Debatten.
