Hvor bør grensen gå for selvbestemt abort? I forrige uke fremmet Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol forslag om at kvinner skal få bestemme selv frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Både partileder Jonas Gahr Støre og Ap-nestor Gro Harlem Brundtland gikk ut mot forslaget, som siden ble nedstemt på partiets landsmøte. Men hva er egentlig argumentene for at retten til selvbestemt abort bør slutte å gjelde etter uke tolv?
Kjerkol på sin side mener at man «ikke [kan] forvente at Ap skal opprettholde et kompromiss» fra 70-tallet, da loven om selvbestemt abort først ble vedtatt. Istedenfor ønsker hun seg en «en diskusjon på hva vi mener er riktig». Kjerkol ønsker å utvide abortgrensen fordi hun legger til grunn en «prinsipiell tilnærming [om] at dette må kvinner avgjøre selv». Når kvinner fratas retten til å avgjøre i spørsmål om abort etter uke tolv, så er det i praksis en «umyndiggjøring». Både AUF og flere lokallag i partiet deler denne oppfatningen. Sentralstyremedlem i AUF, Martha Hofsøy, sa, for eksempel, til landsmøtet at Kjerkol har helt rett i at «enten så har man tillit til at kvinnene kan ta egne valg, eller så har man det ikke».
Det er bred enighet i Arbeiderpartiet om at kvinner i utgangspunktet bør ha rett til selvbestemt abort. Hvis man da er imot Kjerkols forslag, så trenger man en tungtveiende grunn til at denne retten plutselig slutter å være avgjørende etter tolvte uke. La oss derfor se på motargumentene.
Støre har ved flere anledninger gitt uttrykk for at han er sterkt imot å utvide abortloven. På AUFs landsmøte i fjor vedtok de å utvide grensen for selvbestemt abort. Da var Støre var på talerstolen og slo fast at standpunktet deres ikke kom til å gjenspeile seg i moderpartiets politikk: «Vår politikk ligger fast. Vi er imot å innskrenke kvinners rett til abort, vi er imot å utvide retten utover tolv uker. Vi står ved dagens abortlov».
Under åpningstalen på Arbeiderpartiets eget landsmøte i helgen advarte Støre nok en gang mot å utvide kvinners abortrettigheter. Han var likevel mest opptatt av å angripe Statsminister Erna Solberg for hennes standpunkt i abortdebatten:
«Da Erna Solbergs egen posisjon som statsminister var truet i høst… da var hun villig til å ofre kvinners rett til selvbestemt abort. Forhandle bort historiske fremskritt, kjempet frem av norske kvinner gjennom tiår… Arbeiderpartiet er garantisten for at kvinner skal få bestemme selv.»
Problemet er at prinsippet Støre henviser til når han kritiserer Solberg er det samme prinsippet Kjerkol bruker når hun argumenterer for å utvide abortgrensen. Det er høyst misvisende å kalle Arbeiderpartiet for «garantisten» for selvbestemmelse, når de samtidig har vedtatt at garantien går ut på dato etter tolv uker. (I en tidligere logikksjekk gjorde vi et tilsvarende poeng om Ap’s retorikk i abortdebatten.) Hvis Støre virkelig stod inne for garantien om at kvinner skal få bestemme selv, så er det vanskelig å forstå hvorfor han er imot å utvide abortloven.
I realiteten gir hverken Ap-lederen eller statsministeren ubetinget støtte til selvbestemmelse. Faktisk er Støre og Solberg enige om hva rekkevidden av selvbestemmelsesretten bør være, med unntak av for fosterreduksjon. Da er det påfallende at Støre mener Solberg «ofre[r]» kvinners rettigheter i «spillet om makt», mens det er uproblematisk at han selv er villig til å innskrenke retten til tolvte uke.
Så hvordan forklarer Støre at retten til selvbestemmelse bør opphøre akkurat der, og ikke etter uke 18? På Ap’s landsmøte gir han følgende begrunnelse:
«Dagens abortlov fungerer. Aborttallene går ned. Inntil oktober 2018 var det et lavt konfliktnivå om abortloven, som Gro var med på å forhandle fram. Det viktigste vi kan gjøre, er ikke å tukle med abortloven, men å få aborttallene ned.»
Hovedpoenget til Støre er et at dagens abortlov reduserer antall aborter. Ettersom dette er tenkt som et motargument til Kjerkols forslag, må Støre altså mene at en utvidet abortgrense vil lede til flere aborter (eller forhindre nedgang). Dette gir han oss ingen grunn til å tro. I dag blir nesten alle nemndbehandlede abortsøknader før uke 18 innvilget (360 av 362 i 2017). Derfor er det langt fra opplagt hvilke potensielle aborter Støre mener dagens abortgrense forhindrer. Muligens tenker han seg at en utvidelse av loven vil føre til at kvinner som i dag ikke søker, ville benyttet seg av muligheten til selvbestemt abort. Men det er ikke noe han simpelthen kan anta.
Uavhengig av om en lovendring vil føre til flere aborter, må Støre også forklare hvorfor en slik økning er problematisk. Tross alt mener han at noen aborter, nemlig de frem til uke tolv, kan forsvares utelukkende med at kvinnen ønsker abort. Da Kjell Ingolf Ropstad forsvarte innskrenkingen av fosterreduksjon før utgangen ved uke tolv, ved å si de nå berømte ordene «hvis du klarer å bære frem ett, så bør du og kunne klare å bære frem to», reagerte Støre kraftig:
«Skal du avgjøre det, Kjell Ingolf Ropstad? Det skal kvinnen gjøre. Det er det historiske med vår lov. Her griper du inn som en politisk yppersteprest, og sier at det skal vi avgjøre.»
Å mene at fosterreduksjon bør overlates til abortnemnd er altså ifølge Støre å gripe inn som en «politisk yppersteprest». Hvorfor er det da uproblematisk å insistere på – som Støre gjør – at aborter etter uke tolv må behandles i en abortnemnd? Ettersom Støre mener at kvinner ikke skal få avgjøre selv etter tolvte uke, betyr det formodentlig at andre mer vektige hensyn kommer inn. Men hvilke hensyn er dette? Ropstad forankrer sin posisjon i fosterets egenverdi, mens Støre ikke formulerer noe prinsipp som kan være motvekt til kvinnens ønske.
De andre betraktningene Støre kommer med er nemlig ikke prinsipielle. I helgen advarte Støre mot at «vi kaster inn en så viktig sak» i et «hektisk landsmøte». I fjor høst på NRKs Debatten forsvarte han abortloven med at den har «lavt konfliktnivå» og «bred oppslutning». Selv om Støre har rett er det vanskelig å forstå hvorfor dette er gode grunner til å nekte kvinner rett til å avgjøre selv.
Kjerkol ønsker seg en prinsipielle debatt i Arbeiderpartiet om «hva vi mener er riktig». Støre fremstår derimot mer interessert i å angripe regjeringens syn enn å diskutere prinsippene.
Oppsummering: Støre hevder Arbeiderpartiet er «garantisten for at kvinner skal få bestemme selv», og er snar med å angripe Solberg og Ropstad i abortdebatten. Selv mangler han argumenter for hvorfor hans egen begrensning av kvinners rett til selvbestemmelse er berettiget.
