«Likheten mellom klimaeliten og enkelte ekstreme religiøse sektledere er stor», skriver Geir Pollestad (Sp) i Dagbladet. Han følger opp med en karikatur av miljøbevegelsen: «ikke noe [er] mer gravalvorlig og humørløst enn norske klimatopper». De er en «snever sekt» med «tungetale» og «dobbeltmoral».
Pollestads innlegg er et skoleeksempel på personargumentasjon. Påstandene handler ikke om innholdet i den klimapolitiske debatten, men om deltakerne. Argumentasjonsformen kjennetegnes av en retorisk funksjon: den skal svekke troverdigheten til personene den er rettet mot.
Klassiske eksempler er nedsettende betegnelser og personhets. Bare siste året har vi hatt en rekke tilfeller i norsk politikk: Jonas Gahr Støre (Ap) er en «pamp», Alfred Bjørli (V) er en «psykopat», Kjell Ingolf Ropstad (KrF) er en «yppersteprest» eller «mørkemann», og Abid Raja (V) er «pinglete». Donald Trumps økenavn, som «Pocahontas» for Elizabeth Warren og «Lyin’ Ted» for Ted Cruz, faller også inn i denne kategorien.
Til tross for navnet trenger ikke personargumentasjon å være rettet mot én bestemt person. Ufordelaktige beskrivelser kan naturligvis også rettes mot en hel gruppe, som et politisk parti («vingle-Venstre»), lederne i klimabevegelse (som ifølge Pollestad har «oppblåste selvbilder»), eller veganere («Grønnkålens krigere»).
Det er heller ikke en argumentasjonfeil i seg selv å ta i bruk et personargument. Noen ganger er det relevant å diskutere en persons egenskaper eller bakgrunn, for eksempel om en politisk kandidat til et tillitsverv stadig bryter løfter, eller om en nyutnevnt statsråd er inhabil i en sak.
Likevel blir personargumenter ofte brukt på en usaklig måte. Trumps formål med å kalle Warren for «Pocahontas» er å latterliggjøre en politisk rival. Den ønskede effekten er at publikum skal assosiere negative følelser med Warren, og dermed bli mindre villig til å lytte til synspunktene hennes. Da utnytter Trump vår tendens til å undervurdere sannferdigheten til dem vi misliker.
Når Støre sammenligner Ropstad med en «politisk yppersteprest», så karikeres KrF-nestlederen som en teokrat, en tilhenger av et prestevelde. Personangrep er et sløvt retorisk redskap. De hverken fremmer eller tilbakeviser et bestemt standpunkt, men diskrediterer meningsmotstandere ved å beskrive dem i negative termer.
Akkurat som Støre bruker også Pollestad en religiøs analogi som personargument. Men når han diskuterer klimaeliten går han betydelig lenger. Den retoriske strategien er likevel den samme: Pollestad omtaler klimatoppene som «religiøse sektledere» i en «snever sekt». Språket deres er «tungetale», og er man uenig så er det «kort vei … til fordømmelse». Problemet med retorikken er ikke bare at den er usaklig, men at den inviterer til slutninger det ikke er grunnlag for. Hvis publikum aksepterer beskrivelsen, er neste steg å konkludere med at klimaforkjempere er dogmatiske og uvillige til å ha en rasjonell debatt.
En beslektet, men mer målrettet form for personargumentasjon er å mistenkeliggjøre motivene til meningsmotstandere. Det kan eksempelvis være en anklage om at noen har en skjult agenda, at deres politikk er styrt av finansielle egeninteresser, eller at motpartens sinnstilstand svekker dømmekraften deres.
Finansminister Siv Jensen brukte denne formen for argumentasjon da hun sa at «[m]isunnelse bør ikke være utgangspunktet for skattepolitikken». Kommentaren var rettet mot SV-leder Audun Lysbakken, etter at han hadde kritisert regjeringens skattepolitikk for å være urettferdig. Ifølge Lysbakken favoriserer skattekuttene personer med høy formue, og pengene burde heller «gått til bedre tjenester og tilbud til folket». Jensens ordvalg er ikke tilfeldig. For det er naturlig å tro at hvis Lysbakken hadde vært styrt av misunnelse, så ville han ønsket å ramme de rike.
Når Jensen foreslår at misunnelse er den underliggende grunnen til uenigheten, inviterer hun også til en feilslutning. Feilen består i avfeie Lysbakkens kritikk fordi man har en mistanke om at han underslår sin egentlige beveggrunn. For selv om Lysbakken skulle være oppslukt av misunnelse, så følger det ikke at innholdet i kritikken hans er feil. SV-lederens følelsesliv er i liten grad relevant for en vurdering av norsk skattepolitikk.
Konflikter mellom liv og lære er en annen vanlig kilde til personargumentasjon. Ifølge Pollestad er «[d]obbeltmoral … en øvelse som beherskes av mange klimatopper». Han peker spesielt ut Gunhild Stordalen. Stordalen har blitt kritisert fordi flyvanene hennes er i konflikt med miljøhensynene fremmet av EAT, en organisasjon hun selv leder. For Pollestad er det «et paradoks at Gunhild Stordalen formaner til vanlige folk hva de skal spise for å redde klimaet». Kanskje er det en konflikt mellom EATs anbefalinger og Stordalens levesett, men hvilken konklusjon bør vi trekke fra denne observasjonen?
Forestill deg at du er på restaurant med en kollega. I tidligere diskusjoner har han argumentert for at det er umoralsk å spise kjøtt. Men når servitøren kommer med maten oppdager du at han har bestilt en blodig biff. Uten tegn på moralske kvaler begynner han å spise.
Det er et eller annet som er klandreverdig med det han gjør. Riktignok har han aldri sagt at han ikke spiser kjøtt, bare at han mener det er umoralsk. Likevel er det slik at hvis noen sier at man ikke bør spise kjøtt, så er det en vanlig forventning at de også handler i tråd med den oppfatningen. Personargumentet mot kollegaen din er at han forfekter et prinsipp han selv ikke følger – han er skyldig i en form for hykleri eller dobbeltmoral. En nærliggende konklusjon er at han ikke er verdt å lytte til.
I én forstand virker det rimelig. Kollegaen din er ikke verdt å lytte til i den forstand at han har mistet noe av sin moralske autoritet i spørsmål om kjøttspising. Han er ikke i posisjon til å kjefte på deg for at du også bestilte biff. Men vi gjør en feilslutning hvis konklusjonen vi trekker er at vi kan avfeie grunnene han gav for ikke å spise kjøtt. Hvorvidt du bør eller ikke bør spise kjøtt avhenger jo egentlig ikke av hva kollegaen din gjør. Argumentene hans kan fortsatt være gode, og konklusjonen kan fortsatt være riktig.
Hvis alt Pollestad ønsker å påstå er at Stordalen mangler moralsk autoritet, er det én sak. Men det følger ikke noe interessant om EATs anbefalinger. Hvorvidt vi bør legge om spisevanene våre står og faller med de argumentene som oppgis. Stordalens reisevaner er helt på siden av saken.
På samme måte gir ikke Pollestads personargumenter oss et grunnlag for å trekke klimapolitiske konklusjoner. Miljøbevegelsens argumenter kan stå ved lag, selv om ledelsen har «oppblåste selvbilder». Det eneste Pollestad muligens oppnår er å svekke miljøorganisasjonenes troverdighet. Det gjør han i så fall på bakgrunn av usaklige karikaturer og forhastede generaliseringer.
Oppsummering: Personargumenter er argumenter som tar sikte på å svekke meningsmotsanderenes troverdighet. Geir Pollestads debattinnlegg om miljøtoppene har lite mer å by på enn usaklige karikaturer og forhastede generaliseringer.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (20. februar 2019).
