De siste ukene har vært preget av abortdebatten. Etter at statsminister Erna Solberg åpnet for å forhandle med KrF om abortloven havnet partene på kollisjonskurs. Resultatet har ikke vært meningsutvekslingen abortspørsmålet fortjener, men en debatt hvor anklager trumfer argumenter. Denne uken ser vi på tre eksempler på hvordan abortdebatten har havarert.
Eksempel 1: Arbeiderpartiet har argumentert imot en endring av abortloven på bakgrunn av at det vil innskrenke kvinners rett til abort. Ingvild Kjerkol (Ap) sier blant annet at «[a]bortloven vil aldri være trygg i hendene på høyresiden». Ifølge henne «skal ingen legge seg opp i» en kvinnes ønske om å ta abort.
Kjerkol understreker at kvinner skal ha full rett til å bestemme selv:
«Man kan ikke gi noen «litt rett» til å bestemme over kroppen vår uten at vi taper den samme retten til å bestemme selv. Vi i Arbeiderpartiet kan forsikre alle kvinner om at vi for alltid vil kjempe for at det er du, og bare du, som skal bestemme over din egen kropp.»
Argumentasjon er lite troverdig. Dagens abortlov er allerede en begrensning av kvinners rett til selvbestemt abort – nærmere bestemt etter 12. svangerskapsuke. Da Unge Venstre og AUF foreslo å utvide denne retten, var Arbeiderpartiet klart imot. «Vi er imot å innskrenke kvinners rett til abort, vi er imot å utvide retten utover tolv uker. Vi står ved dagens abortlov», sier Ap-leder Jonas Gahr Støre.
Kjerkol forsøker å fremstille Arbeiderpartiet som forsvarere av et generelt moralsk prinsipp. Som Doremus Schafer har påpekt er problemet imidlertid at de ikke vil forsvare det samme prinsippet når det er snakk om kvinners rett til abort etter uke 12. Det er med andre ord ikke tilfelle at Arbeiderpartiet «alltid vil kjempe for at det er du, og bare du, som skal bestemme over din egen kropp».
En mer redelig argumentasjon ville fremstilt Arbeiderpartiets politikk og det diskuterte forslaget som en ulik vekting av forskjellige hensyn. Det ville imidlertid gjort Kjerkols retorikk mindre effektiv, for forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres vekting er ikke spesielt stor. Det er ihvertfall ikke slik at Arbeiderpartiet, i motsetning til Høyre, er forkjempere for et prinsipp om kvinners fulle rett til å bestemme selv i abortspørsmål.
Eksempel 2: I et VG-intervju om abortdebatten tok helseminister Bent Høie (H) til orde for at abortlovens paragraf 2c bør fjernes. Grunnen er at paragrafen ifølge helseministeren «oppleves som diskriminerende» av mennesker med Downs syndrom. Det som vakte mest oppmerksomhet var imidlertid Høies sammenligning mellom diskriminering av Downs syndrom og diskriminering han selv har opplevd som homofil:
«Dagens lov sier at deres liv i seg selv er grunnlag for abort. Jeg er enig med dem i at det gjør loven diskriminerende. Jeg er selv i en situasjon der jeg tilhører en minoritet og vet hvordan det oppleves når én side av deg brukes til å definere hele deg.»
På Dagsnytt Atten samme kveld ble Høie bedt om å utdype hva han mente med sammenligningen. Da svarte han at akkurat som abortloven «trekker frem én egenskap ved dem som mennesker», så har han opplevd at «folk ser på meg kun ut i fra min seksuelle legning og ikke ut i fra hele mennesket».
En rekke opposisjonspolitikere har rettet skarp kritikk mot helseministeren. Gjengivelsene av Høies uttalelse har imidlertid vært lite treffsikre. Jon Reidar Øyan fra Arbeiderpartiets homonettverk kaller sammenligningen «smakløs» i Dagsnytt Atten debatten:
«Sammenligning mellom homofili og alvorlig sykdom synes jeg rett og slett er smakløs, i hvert fall av en helseminister i 2018. Så vidt meg bekjent har homofili ikke blitt en sykdom igjen.»
Øyans gjengivelse er uriktig. Høie sammenligner ikke homofili og alvorlig sykdom. Han sier gjentatte ganger at han sammenligner opplevelsen homofile har av å bli definert ut i fra én egenskap med den tilsvarende opplevelsen mennesker med Downs syndrom eller funksjonsnedsettelse har. Å antyde at helseministeren mener at homofili har «blitt en sykdom igjen» er høyst villedende. Når Øyan feilrepresenterer utspillet for å score et enkelt poeng, er det en opplagt stråmannsargumentasjon.
Innvendinger mot Høies sammenligning er uansett ikke en velegnet strategi for å imøtegå argumentasjonen hans. Selv om helseministerens skulle ha rett i det er en fellesnevner mellom diskriminering av homofile og diskriminering av mennesker med Downs syndrom, så følger det ikke at paragraf 2c bør endres fordi den kan oppleves som diskriminerende. Alt Høie gjør er å forklare hvorfor han angivelig forstår at mennesker med Downs syndrom reagerer på paragrafen. Det er ikke et argument for å endre abortloven, og heller ikke et argument for at den kan endres uten å begrense kvinners reelle mulighet for abort. (Se Schafers diskusjon av dette i Dagbladet.)
Eksempel 3: «Vi må passe på at vi ikke skalter og valter med velgernes tillit til at systemet er velgerstyrt, ikke elitestyrt.» Ordene tilhører statsminister Erna Solberg, og advarselen var rettet mot Knut Arild Hareide i et intervju med Dagens Næringsliv før KrFs politiske veivalg.
Uttalelsen vakte reaksjoner, både fra kommentatorer og politikere. Men der hvor de andre har nøyd seg med å avvise Solbergs bekymring, går Rødt-leder Bjørnar Moxnes lenger. Han retter liksågodt samme anklage tilbake mot statsministeren: «Det er ikke Hareide som gjør politikken mer elitestyrt. Det er Erna Solberg selv», skriver han i et debattinnlegg på FriFagbevelsen.no.
Moxnes presenterer et knippe politiske saker som skal demonstrere at det er statsministeren som gjør det politiske systemet mindre velgerstyrt, og mer «elitestyrt». Ett av eksemplene er abortloven:
«Og sist men ikke minst abortloven: Den ene dagen sier Erna Solberg at “Kvinners underliv skal ikke være arena for politikk”. Rett etterpå åpner hun for å endre abortloven hvis KrF sikrer henne fortsatt regjeringsmakt. Er det velgerstyrt politikk, i så fall? Er det velgerne som nå har satt abortloven i spill? Eller er det den politiske eliten som vil bruke den som et forhandlingskort for å holde på makta?»
Moxnes antyder at Solberg «den ene dagen» sier én ting, mens hun «rett etterpå» mener noe annet. Her er imidlertid sitatet Rødt-lederen gir misvisende. Riktignok sa Solberg «Kvinners underliv skal ikke være arena for politikk», men da som en kommentar til Aftenposten etter regjeringens offisielle unnskyldning til «tyskerjentene». Utspillet handlet ikke om abort, men om overgrep mot kvinner i krigssituasjoner.
I Moxnes sin fremstilling kan det virke som om at Solberg har endret oppfatning fordi det var taktisk eller beleilig i kampen om KrFs gunst. Kanskje var det taktisk av Høyre å åpne for forhandlinger om abortloven, men Solberg har neppe endret oppfatning. På Høyres landsmøte i 2013 var Solberg blant minoriteten som ønsket å fjerne paragraf 2c. Hun advarte også den gangen om at paragrafen kunne oppleves som diskriminerende.
Det er imidlertid riktig at partiet hennes siden 2013 har vært for dagens abortlov, altså inkludert paragraf 2c. Men selv om vi antar at Moxnes har rett i at Høyre bruker abortloven som «et forhandlingskort for å holde på makta», så er argumentet skrantende. For én ting er om det er kritikkverdig av Høyre å åpne for endringer av loven (som for eksempel for eksempel Unge Høyre-leder Sandra Bruflot og Dagbladets Marie Simonsen mener), mens noe helt annet er om forhandlingsstrategien gjør det politiske systemet mindre velgerstyrt.
En endring av abortloven vil tross alt fortsatt kreve flertall på Stortinget. Blir det en slik endring på bakgrunn av en ny flertallsregjering, så vil noen av regjeringspartiene trolig skuffe en del velgere. Men mener Moxnes helt generelt at når partier gjør innrømmelser i en regjeringskoalisjon, så blir det politiske systemet mindre velgerstyrt? I så fall vil ethvert parti i en koalisjon gjøre seg skyldig i å bidra til en slik utvikling. Hvis poenget derimot er at Høyre i dette tilfellet har gjort noe særskilt udemokratisk, så mangler det et argument for det.
Oppsummering: Abortdebatten har mobilisert både partier og velgere, men engasjementet har også ledet til billige retoriske poeng. Vi gir tre eksempler: prinsippargumenter som ikke er kompatible med egen politikk, stråmannsargumentasjon og overforenklende «elite»-retorikk.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (16. november 2018).
Foto: Skjermdump fra NRK TV.
