I Jeløya-plattformen har regjeringspartiene forpliktet seg til å vurdere hvorvidt universitetene bør forbli forvaltningsorganer eller ikke. Dokumentet nevner imidlertid bare ett alternativ, nemlig å organisere universitetene som foretak.
Foretaksmodellen er kontroversiell, og flere har uttrykt bekymring for regjeringens planer. Da Ryssdal-utvalget i 2003 konkluderte med at universitetene burde organiseres etter foretaksmodellen (NOU 2003: 25), ble forslaget skrinlagt av daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) etter store protester fra sektoren.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) stilte til debatt i Dagsnytt 18 for å forsvare regjeringens initiativ. Der fikk hun spørsmål om hvorfor regjeringen vil se på foretaksmodellen for universiteter når samme forslag ble forkastet i 2003.
Ifølge Nybø har «det har skjedd ting siden 2003» og «universitets- og høyskolesektoren, av alle sektorer, må jo tåle å ta en debatt». Ingen er imidlertid uenige i at vi kan ha en debatt. Spørsmålet er hvorfor vi skal bruke tid og ressurser på å utrede spørsmålet på ny.
I sin argumentasjon oppgir Nybø et knippe grunner:
- «[F]lere internasjonale rapporter … peker på at norske universiteter og høyskoler har en del å gå på når det gjelder autonomi».
- «[V]i har nå nylig gjennomført en ganske stor strukturendring i sektoren som har gjort at vi har færre universiteter og høyskoler».
- «[F]lere rektorer på de store universitetene … har vært positive til en slik gjennomgang».
La oss starte med å se på (1). I et brev til interessenter i sektoren legger regjeringen allerede til grunn at «[u]tskillelse fra staten vil gi større autonomi» for institusjonene. Nybø fastslår også at regjeringen først og fremst er opptatt av at universiteter og høyskoler skal ha «mer frihet, mer fleksibilitet, større autonomi».
Begrep som «frihet», «fleksibilitet» og «autonomi» har positive konnotasjoner. Det kan dermed fremstå opplagt at «større autonomi» er noe som bør etterstrebes. Men i seg selv er det bare et politisk slogan. Begrepene det er snakk om er nemlig svært flertydige, og argumentasjonen avhenger derfor av hvilken betydning som brukes i denne konteksten.
The European University Association (EUA) skiller mellom fire former autonomi: akademisk, finansiell, organisatorisk og den som angår ansettelsesforhold. Graden av autonomi kan variere fra en kategori til en annen. I EUAs rapport (2011) scorer Norge eksempelvis lavt på finansiell autonomi (48%), men høyt på akademisk autonomi (97%).
I betydningen «finansiell autonomi» er påstanden (1) sann, og foretaksmodellen ville styrket denne formen for autonomi. Det er derimot ikke åpenbart at dette er noe som bør etterstrebes. Nybøs motdebattant på Dagsnytt 18, Professor Hans Petter Graver, er for eksempel uenig i nettopp dette.
For hvorfor scorer Norges universiteter dårlig på finansiell autonomi? En av grunnene er at de norske institusjonene ikke har anledning til å fritt ta opp lån i det private markedet. I tillegg er salg og kjøp av bygg under statlig kontroll, og institusjonene har regulerte studieavgifter. Det siste forholdet, som må sees i sammenheng med tre foregående, er at institusjonene ikke står fritt til å disponere overskudd.
Hvis institusjonene derimot fritt kunne innført studieavgifter, for eksempel på nivå med Storbritannia, så ville den finansielle autonomien økt etter undersøkelsens målestokk. Men hvorvidt det er fordelaktig er en politisk vurdering som beror på om «gratisprinsippet» bør bevares.
Finansiell autonomi er dermed ikke en verdi i seg selv. For at (1) skal være relevant må Nybøs argumentasjon supplementeres med en premiss som forklarer hvorfor, og i hvilken forstand, finansiell autonomi er ønskelig.
Hvis man derimot er opptatt av «akademisk autonomi», som Graver poengterer, fortoner argumentet seg annerledes. Det er kanskje enklere å se hvorfor autonomi i denne betydningen er ønskelig, men da er ikke (1) sann.
I Universitetsavisen (21.02) sier Graver videre at finansiell autonomi og akademisk frihet er i potensiell konflikt: «Markedet er med sin kortsiktighet en trussel mot langsiktig grunnforskning». Selv om denne forskningen er nødvendig i et større perspektiv, så involverer det investeringer hvor «avkastningen ikke lar seg innpasse og beregne i budsjetterminer og regnskapsår». Graver mener derfor at foretaksmodellen gir økonomiske insentiver for å nedprioritere grunnforskning.
En vurdering av finansiell autonomitet og akademisk autonomitet krever med andre ord ulike betraktninger. Faren er at regjeringens bruk av uttrykk som «frihet» og «autonomi» leder til ekvivokasjon, det vil si argumentasjon som avhenger av en veksling mellom ulike betydninger av uttrykkene.
La oss også kort se på Nybøs to andre grunner. Bakgrunnen for grunn (2) er at utdanningssektorens strukturendring har gitt færre universiteter og høyskoler i dag enn i 2003. En nærliggende betraktning er at sammenslåingene av forskjellige institusjoner har resultert i organisatorisk mer komplekse enheter.
Det er godt mulig at behovene for økonomisk selvstyre dermed også har endret seg. Men Nybø må i så fall forklare hvorfor større institusjoner byr på andre utfordringer enn de som ble tatt i betraktning under forrige utredning. Ikke minst mangler vi et svar på hvorfor en vurdering av tilknytningsmodellen, i motsetning til mindre endringer av det eksisterende regelverket, er nødvendig.
Den siste grunnen (3) er at flere rektorer ved de store universitetene er positive til en utredning. Det er forsåvidt riktig. Mens universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og NTNU var samstemte i sin opposisjon til utskillelse fra staten i høringssvarene til Ryssdal-utvalget, har rektorene i dag en annen oppfatning.
En ny utredning ville dermed kanskje fått andre svar under høringsrunden, men at flere rektorer i dag er mer positive enn i 2003 er ingen grunn i seg selv. At foretaksmodellen er blitt mer populær medfører muligens at det er lettere å få politisk gjennomslag for saken. Det er derimot ikke ensbetydende med at det bør foretas en ny utredning.
Nybø presenterer initiativet som en åpen invitasjon til debatt: «Man må tørre å ta debatten. Men jeg har altså ikke konkludert ennå». Argumentasjonen tyder derimot på at hennes syn i saken ikke er uhildet. Målet om «mer frihet, mer fleksibilitet, større autonomi» er en grunnleggende premiss i begrunnelsen. Når regjeringen samtidig fastslår at «[u]tskillelse fra staten vil gi større autonomi», fremstår det som at dette er i utgangspunktet å foretrekke.
Som nevnt avhenger argumentasjonen av hva som menes med «autonomi». Det er uheldig at Nybø ikke gjør rede for hvilken betydning som legges til grunn eller hvordan forskjellige former for autonomi skal vektlegges. For resultatet blir at det er vanskelig å i det hele tatt vurdere hvilke eventuelle endringer regjeringen mener vil være fordelaktige.
Oppsummering: Faren med Nybøs retorikk er at den kan lede til en ekvivokasjon, det vil si argumentasjon som avhenger av en veksling mellom ulike betydninger av uttrykkene «frihet» og «autonomi». Nybø har heller ikke forklart hvorfor endringene hun viser til gjør det nødvendig med en ny utredning av tilknytningsmodellen.
Foto: Skjermdump fra NRK.no.