«Venstre setter folk først og vil ikke overkjøre lokaldemokratiet i deponisaken i Grenland», skrev Telemark Venstre på Facebook før stortingsvalget i 2017. Det høres unektelig bra ut å «sette folk først», men hva betyr egentlig slike politiske slogans?
Innlegget var signert av Ola Elvestuen, nå klima- og miljøminister, og Eli Taugbøl, Venstres førstekandidat i Telemark. Bakgrunnen var at lokaldemokratiet – i dette tilfellet Porsgrunn kommune – i 2015 sa nei til deponi for farlig avfall i Brevik. Venstre var altså tydelig både sin støtte til kommunens vedtak, og dermed også på sin motstand mot gruvedeponi i Brevik.
Men dette var før Venstre gikk i regjering, før debatten om kobbergruven ved Repparfjorden, og før Elvestuen ble statsråd. Nå er Elvestuens vurdering en annen: «Jeg har sagt at jeg ikke vil overkjøre lokaldemokratiet i en kommune, uten å ha alternativer». Han vil med andre ord ikke lenger utelukke at det blir gruvedeponi i Brevik.
Venstres «vi setter folk først»-retorikk er blitt en fallgruve. Før et valg er det fristende å bruke store ord for å begrunne et standpunkt, som at Venstre ikke vil «overkjøre lokaldemokratiet» i Porsgrunn fordi «Venstre setter folk først». Et annet eksempel er Trine Skei Grandes sterke motstand til et deponi ved Repparfjorden i 2015: «Dette er en av de viktigste miljøsakene vi har ved siden av klimakampen. Man skal aldri, aldri, aldri gi seg i så viktige saker.» Problemet er at når Venstre støtter en annen politikk i regjeringssamarbeidet, så avsløres også ordbruken som overdreven retorikk. Det som før var urokkelige prinsipper, er nå blitt en forhandlingsbrikke.
Ingen kan riktignok forvente at Venstres primærpolitikk før valget er identisk med regjeringens fremforhandlede politikk. Sistnevnte er tross alt et resultat av kompromisser. Men da Dagbladet i fjor spurte fylkesleder i Telemark Venstre, Torgeir Fossli, om Facebook-innlegget, så var svaret ikke at partiet nå fører regjeringens politikk, på tross av egen primærpolitikk. Istedenfor svarte Fossli at han «kan … forstå at hvis du tar dette ut av kontekst, kan det misforstås hva vi egentlig mente. For her mangler det en setning.»
Fossli forteller ikke hvilken setning som mangler, men hevder at Venstres posisjon alltid var en mer forsiktig variant: «Det vi mener, er at vi ikke ser noen grunn til å overkjøre lokaldemokratiet, dersom man har andre alternativer». Det virker høyst usannsynlig at det var dette Venstre forsøkte å uttrykke. Formuleringen hadde uansett neppe gjort seg som slogan før valget. For dette innebærer at Venstre aldri var så opptatt av lokaldemokrati som de den gang gav uttrykk for. De har bare uttrykt seg klønete i Facebook-innlegget.
Da Fossli uttalte seg til Dagbladet hadde Elvestuens departement nettopp sagt ja til å la avfallsselskapet NOAH konsekvensutrede gruvedeponi i Brevik. Fossli påpekte at ingen endelig avgjørelse var tatt om deponiet:
«Dersom departementet og Elvestuen skulle avvist planforslaget fra NOAH, måtte man ha hatt en grunn. En konsekvensutredning vil jo nettopp vise effekten av det, og kunne gi grunnlag for å avvise planen. Å si ja til en konsekvensutredning er ikke det samme som å si ja til deponi.»
Fossli teller ikke her Porsgrunn kommunes vedtak som en grunn til å gå imot Brevik-deponiet. I stedet håpet han nok at en konsekvensutredning ville gi en annen grunn til ikke å legge deponiet til Brevik. At Porsgrunn kommune også var imot en konsekvensutredning, og at Klima- og miljødepartementet derfor tok over prosessen, er også et tegn på at Venstre overdrev sin forpliktelse til lokaldemokratiet.
Imidlertid ledet ikke konsekvensutredningen til et grunnlag for å avvise NOAHs Brevik-plan. I oktober kom Miljødirektoratet med sin uttalelse om konsekvensutredningen av Brevik-deponiet og en tilsvarende utredning av et alternativt deponi i Raudsand (Møre og Romsdal). Konklusjonen var at gruvene i Brevik er «godt egnet som lokalitet for etablering av et deponi for uorganisk, farlig avfall», mens de derimot ikke hadde tilstrekkelig informasjon om Raudsand.
Den siste utviklingen i saken er at miljøministeren vil sette ned et ekspertutvalg for å vurdere nye teknologier for behandling av farlig avfall. Elvestuen forsikrer også VG om at «[r]egjeringen har ikke tatt noen beslutning» ennå, men har «ikke noe svar … i dag» på spørsmålet om han vil vente til utvalget har gitt sine anbefalinger.
Hvis Elvestuen aldri ønsket å utelukke et Brevik-deponi, så er Venstres retorikk før valget et eksempel på beleilighetsargumentasjon. Når politikere argumenterer for sine standpunkt, ønsker de gjerne å fremstille det som om de er utledet fra generelle prinsipper. Før valget var Venstre imot å legge deponiet i Brevik, og det fulgte angivelig fra prinsippet «Venstre setter folk først og vil ikke overkjøre lokaldemokratiet». Problemet er at når Venstre nå ikke vil utelukke at Porsgrunn kommune kan ende opp med et deponi, så avslører de at prinsippet de brukte ikke var mer enn en beleilig måte å fremstille sitt daværende standpunkt.
Fossli og Elvestuen påstår at de aldri mente å gi et ubetinget løfte til Porsgrunn kommune, men ikke alle i Venstre er enige i denne forklaringen. Stortingsrepresentant Carl-Erik Grimstad (V) sier, for eksempel, at miljøministeren «har stått i Brevik og sagt at vi ikke skal ha dette deponiet. Hvis han ikke får gjennomslag, så taper Venstre all sin troverdighet i klima og miljøpolitikken».
Likevel er det nok ordføreren i Porsgrunn, Robin Kåss (Ap), som er minst begeistret over deponiplanen. På Dagsnytt Atten forrige uke sa Kåss at han blir «rett og slett forbanna» over at «regjeringen faktisk åpner for – for første gang i norgeshistorien – å overkjøre et kommunestyre i en sak med en kommersiell aktør».
Denne gang var det Venstres statssekretær i Miljødepartementet, Atle Hamar, som måtte svare på anklagen. Han forsikret Kåss om at regjeringen «ikke [har] fattet noe vedtak om å overprøve Porsgrunn kommune», før han så gjentok at Elvestuen «har sagt han ønsker ikke å overkjøre en kommune når han ikke har andre alternativer».
Hamars svar imøtegår imidlertid ikke det Kåss sier. Kåss «ønsker … at regjeringen sier det som Ola Elvestuen garanterte før forrige valg, nemlig at man skal ikke overprøve kommunen». Når Hamar istedenfor forsikrer om at en endelig avgjørelse gjenstår, så er det ensbetydende med å ikke ville gi en slik garanti. For det følger fra det Hamar sier at det faktisk er en reell mulighet at regjeringen kommer til å overprøve kommunestyret. Det er heller ikke særlig betryggende for Kåss at Hamar peker på ekspertutvalget som leverandøren av andre alternativer. Bare dagen før sa jo Elvestuen at han heller ikke kunne garantere at Brevik-avgjørelsen blir utsatt inntil utvalgets råd foreligger.
Med en desperat avledningsmanøver forsøker Hamar å legge ansvaret over på Kåss: «Altså, du fraskriver jo deg hele det politiske ansvaret. Du var statssekretær selv. Du kunne faktisk tatt dette initiativet selv i den regjeringen du satt i, i Stoltenberg-regjeringen, frem til 2013.» Denne typen «whataboutism» er opplagt irrelevant: Kåss anklager Venstre for å ha gått tilbake på et løfte til lokalsamfunnet, og hvorvidt Stoltenberg II-regjeringen burde satt ned et ekspertutvalg tidligere, redder ikke Venstre ut av klemmen.
Ingenting av dette betyr imidlertid at deponi i Brevik er feil beslutning. Kanskje finnes det gode grunner til å velge deponi i Brevik, men før valget hevdet Venstre at respekten for lokaldemokratiet var avgjørende. Det prinsippet har blitt gradvis uthulet.
Nå kan Venstres posisjon best oppsummeres med Groucho Marx: «Dette er prinsippene mine, og hvis du ikke liker dem … ja, da har jeg andre.»
Oppsummering: Venstres motstand mot Brevik-deponiet var basert på et beleilighetsargument. Før valget var partiets posisjon at «Venstre setter folk først». Etter at de kom i regjeringen ble den endret til at Venstre setter folk først, så fremt det er det beste alternativet.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (29. mars 2019).
Foto: Skjermdump fra NRK.no.
