Førsteamanuensis Pål Veiden (OsloMet) skriver om «Listhaug-hatere» i et debattinnlegg i VG. Mens «hatefulle uttrykk» fra høyreradikale får mye oppmerksomhet, er det ifølge Veiden «underlig» hvor lite fokus det er på «venstre-hatet». For å illustrere hvor mye hat som egentlig finnes på venstresiden, lister han opp ulike kategorier av hat mot Sylvi Listhaug (FrP): fra «ytre-venstre hatet» til det «kunstneriske hatet».
Veidens innlegg er i første omgang et svært spekulativt forsøkt på å forklare venstresidens motstand mot Listhaug. I tillegg fremstår forklaringen som en psykologisering av meningsmotstandere. Det vil si at i stedet for å imøtegå oppfatninger han er uenig i, forsøker Veiden å avskrive dem som et resultat av følelser, ikke fornuft.
Debatten om «hatet» fra høyreradikale handler for det meste om hatytringer, enten i lovens forstand (f eks Straffelovens paragraf 185) eller i en noe utvidet forstand (f eks rapport fra «Institutt for samfunnsforskning» ISF 2018:1). Det Veiden derimot sikter til er ikke hatytringer, men et diffust «hat» han mener forklarer deler av kritikken mot Listhaug og andre innvandringskritiske røster.
For å underbygge dette presenterer han seks såkalte kategorier av «Listhaug-hatere». I to av kategoriene er det ingen bestemt adressat, og heller ingen eksempler. Resultatet er lite mer enn grunnløse fabuleringer: «Angsthatet», forteller Veiden, «er det mest ubehagelige for hateren selv: den snikende mistanken om at av og til kan til og med folk fra FRP ha rett». Mens «[d]et vage hatet» tilhører dem som «føler sterkt at Listhaug tar maten fra fattige afrikanere og gir i skattelette til rike møbelprodusenter i egen valgkrets. De vet ikke helt hva Listhaug har sagt, men det er ikke så nøye».
De øvrige «hat»-kategoriene viser til episoder hvor Listhaug ikke en gang spiller noen fremtredende rolle. Én av disse kategoriene er «hatet som gråt»:
«Det er blitt litt på mote: motstanderne er så slemme at vi gråter. … Folk som gråter politisk, fremstår som om de har en rystende god grunn til å være imot noe. Gråterne mot Listhaug føler dypt, men uttrykker seg uklart.»
Det eneste eksempelet Veiden gir er KrFere på «rød» side som gråt da partiet i høst bestemte seg for å søke regjeringssamarbeid med Høyre, FrP og Venstre. Når Veiden sier at en av «gråterne» spurte «er det bruk for meg», sikter han trolig til KrFUs Simen Bondevik og hans innlegg i Aftenposten. Lederen i Akershus KrFU var blant dem som var skuffet etter resultatet av KrFs landsmøte, blant annet fordi han mener avstanden mellom KrF og FrP er for stor. Veiden er ikke imponert over KrFerenes tårer. «Enten så gråt de som barn eller så var de faktisk barn», skriver han. «Gråterne mot Listhaug føler dypt, men uttrykker seg uklart».
Men hva har Bondeviks tårer med «venstre-hat» å gjøre? Riktignok er han kritisk til Listhaug i talen til KrFs landsmøte, men ingen av hans uttalelser kvalifiserer som hatefulle uttrykk. Tvert imot er den eneste kommentaren om Listhaug en henvisning til hennes påstand om at KrF er et «parti uten ryggrad». Veiden gir ingen grunn til å tro at Bondeviks oppfatninger om KrFs veivalg er et resultat av hat. I tillegg ignorerer han grunnene Bondevik selv oppgir.
Veiden forklarer heller ikke på hvilken måte Bondevik eller andre KrFere uttrykker seg «uklart». Han verken siterer eller lenker til uttalelser fra KrF-politikere, men simpelthen antar at tårene til Bondevik er et resultat av at han hater Listhaug. Det er i beste fall spekulativt.
Det finnes selvfølgelig langt enklere forklaringer på KrFerenes sterke følelser etter landsmøtet, for eksempel at den politiske striden før veivalget satte venner og partikolleger opp mot hverandre, og at representantene har ektefølt engasjement for sin politikk. Men for Veiden er dette altså en form for hat mot Listhaug.
Neste kategori er «akademikerhatet». Da førsteamanuensis Øyvind Eikrem (NTNU) ved Institutt for sosialt arbeid ble kritisert av instituttledelsen for et intervju med Resett, var det et utslag av denne varianten:
«Fordelen for disse haterne er at de ikke blir motsagt av sine egne, for det står skralt til med diskusjonskulturen. Man kan diskutere hvorvidt akademikerhaterne i det hele tatt er akademikere, men hate kan de.»
Ifølge Veiden så tillater ikke denne gruppen et «mangfold av forskjellige standpunkt», og «Listhaug tilhører ganske enkelt ikke» det regjerende synet. Veiden verken klargjør hva dette synet er, eller hvordan et hat mot Listhaug skal ha motivert instituttledelsen. Hun nevnes ikke en gang av Eikrem i Resett-intervjuet.
Det hører og med til historien at instituttledelsen faktisk ble motsagt. Både dekan ved fakultet for samfunn- og utdanningsvitenskap, Marte Reitan, og NTNU-rektor, Gunnar Bovim, mente at Eikrem ikke hadde opptrådt kritikkverdig. «Jeg kan ikke se at man ikke skal kunne la seg intervjue av Resett», var Bovims kommentar til NRK.
Enda verre står det til med det «kunstneriske hatet», ifølge Veiden:
«Her blomstrer irrasjonalismen. Dette er kunstens verden, la alle krav til logikk fare! Kunstnere kan uten å nøle sjikanere, filme, tegne. …De føler seg frem til de rette standpunkt og Listhaug er det motsatte på alle punkt …»
Eksempelet hans er Black Box-teaterets kontroversielle forestilling som blant annet viste videoklipp av både justisminister Tor Mikkel Wara og Resett-redaktør Helge Lurås’ private hjem. Igjen er det ingen grunn til å tro at teaterets forestilling er et resultat av hat, selv om man mener det inneholder «sjikane».
Veidens «venstre-hat» er en håpløs forklaring på de ulike episodene. I tillegg åpner den også for at motstanden mot Listhaug og FrP kan avfeies uten debatt. For i så fall ville venstresidens motstand mot innvandringsskeptisk politikk vært basert på hat, ikke argumentasjon.
Denne strategien er ikke ny. Å psykologisere meningsmotstanderes oppfatninger er en snarvei til suksess. Ved å forklare motpartens oppfatninger som et resultat av følelser, unngår man behovet for å måtte tilbakevise deres standpunkt. Finansminister Siv Jensen brukte en variant av strategien da hun hevdet at «misunnelse» er utgangspunktet for SVs skattepolitikk.
Den samme retorikken ville vært like feilslått om den hadde vært brukt mot høyresiden, for eksempel: «Høyresidens innvandringsskepsis skyldes fremmedfrykt». Slike utspill reduserer politiske motstanderes oppfatninger til uttrykk for grunnløse følelser.
«Forklaringer» av denne sorten kan i verste fall tas til inntekt for det motsatte synspunktet (f eks «Vi bør derfor ikke stramme inn innvandringspolitikken»). For når vi sier at motpartens oppfatning kun er et resultat av følelser, antyder vi at det ikke finnes rasjonelle grunner til å tro det de gjør. Dermed blir psykologiseringen en del av en argumentasjonsfeil.
Oppsummering: Veidens innlegg gir oss ingen grunn til å tro at motstanden mot Listhaug er et resultat av ubegrunnet hat. Psykologisering fremstår som et forsøk på å bortforklare deler av Listhaug-kritikken som irrasjonell.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (17. januar 2019).
Foto: Faksimile fra VG.no.
