Hareides utfordring

Knut Arild Hareide ga forrige uke sitt råd til KrFs sentralstyre: Partiet bør åpne for regjeringssamtaler med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

KrF er etter alt å dømme delt mellom dem som vil følge Hareides råd, og dem som i stedet ønsker status quo eller et samarbeid med Solberg-regjeringen. Både politikere og kommentatorer har brukt de påfølgende dagene på å spekulere: Støtter partiets tillitsvalgte Hareide, må han kanskje gå av som leder, og vil velgerne straffe et KrF som samarbeider med Arbeiderpartiet?

Det interessante er imidlertid ikke bare hvem – og hvor mange – som er uenig i Hareides forslag, men hvorfor de er uenige. Hareides tale er tross alt ikke bare et råd til partiet, men også et sammenhengende argument. Aslak Bonde kaller for eksempel Hareides tale for en «55 minutters lang argumentasjonsrekke».

KrF-lederen fortjener ros for en ærlig presentasjon av resonnementet som ledet ham til konklusjonen. Spørsmålet er om Hareides partifeller tar utfordringen som han har gitt dem. Hvis de er uenige i retningsvalget bør de forklare hvorfor de ikke aksepterer KrF-lederens premisser.

La oss først se på argumentasjonen Hareide faktisk gir i talen. Litt forenklet kan vi si at han legger frem tre premisser som sammen skal understøtte konklusjonen.

Den første premissen handler om KrFs samarbeidsalternativer:

  1. Et regjeringssamarbeid med en sentrumskoalisjon eller sentrum-høyre-koalisjon er utelukket i denne og kommende Stortingsperiode.

Hareide er tydelig på at KrF for ham først og fremst er et «kristendemokratisk sentrumsparti». Derfor er hans foretrukne regjeringssamarbeid et samarbeid med andre sentrumspartier. Siden tidligere samarbeidspartnere i sentrum – Senterpartiet og Venstre – nå henholdsvis har valgt blokkfelleskap til venstre og høyre, konkluderer likevel Hareide med at en slik koalisjon «ikke er realistisk» i det nåværende politiske landskapet. Det er ingen stor uenighet om dette punktet.

Så hvis KrF skal inn i regjering, har de nå mindre spillerom. De kan gå i regjering med Høyre, men må da akseptere at FrP uunngåelig også blir et koalisjonsmedlem. Eller de kan samarbeide med sin tidligere regjeringspartner Senterpartiet, men da i koalisjon med Arbeiderpartiet.

Hareide innrømmer at ingen av alternativene er optimale. Samtidig er han klar på at KrF ikke bør fortsette i rollen som opposisjonsparti, selv i en avklart støtterolle. Han argumenterer altså for følgende:

  1. KrF bør søke regjeringsmakt i nær fremtid.

Ifølge Hareide er det kun i regjeringsposisjon KrF kan «være med å bestemme hvilken retning landet vårt skal gå». Det er påfallende at han beskriver rollen som støtteparti for Solberg-regjeringen som svært frustrerende. KrF er ifølge partilederen blitt redusert til en «bremsekloss» for regjeringens «usosiale» og «lite miljøvennlige» politikk. I regjering vil KrF derimot kunne prioritere de viktigste sakene for partiet: menneskeverd og sorteringssamfunnet.

Det er likevel langt fra opplagt at Hareide har et tungtveiende argument for (2). KrFere som kvir seg like mye for samarbeid med Arbeiderpartiet som med FrP kan konkludere med at opposisjonsrollen, med frihet til å samarbeide i begge retninger, tross alt er bedre enn et regjeringsprosjekt på akkord med KrFs verdier. KrFs parlamentariske nestleder, Hans Fredrik Grøvan, er blant dem som foretrekker at partiet forblir i en opposisjonsrolle.

Den klart største delen av talen handler om hvilket regjeringssamarbeid KrF bør prioritere. Selv om Hareide ikke annonserer sitt råd før helt på tampen, blir det gradvis klart hvor argumentasjonen leder. Partilederen går igjennom de mest sentrale samarbeidspartnerne etter tur for å understøtte sin vurdering:

  1. KrF står politisk nærmere en Ap-Sp-konstellasjon enn en Høyre-Frp-konstellasjon.

Dette er utvilsomt den avgjørende premissen i Hareides argumentasjon. Det er også her han går mest i detalj. Han starter med å beskrive Senterpartiet som partiet som står KrF nærmest. Han nevner blant annet alkoholpolitikk, distriktspolitikk og familiepolitikk. Ikke minst fastslår han at det er «med Senterpartiet at KrF har det sterkeste verdifelleskapet i norsk politikk».

«Kontrasten til FrP er i min mening betydelig», fortsetter Hareide. Han viser til uenighet om aktiv dødshjelp, miljøpolitikk, alkoholpolitikk, søndagsåpne butikker, kontantstøtte, sexkjøpsloven, pornofilter, statsstøtte til trossamfunn, distriktspolitikk, asylpolitikk, menneskerettigheter og bistandspolitikk.

Hareide underslår ikke KrFs nære forhold til Høyre, men påpeker at partiet ikke kan velge Høyre, men kun Høyre, FrP og Venstre sammen. Han avviser ikke at KrF har fått uforholdsmessig mange gjennomslag som støtteparti, men bekymringen er at «[i] en regjering hvor Frp har stor plass og vi er små vil vi etter min mening få problemer med å vinne gjennom på samfunnsretningen».

Det er denne betraktningen som leder Hareide til å vurdere et alternativ med Arbeiderpartiet. Han er tydelig på at de to partiene har dype uenigheter, blant annet om familiepolitikk, kontantstøtte, abort og samvittighetsfrihet. Men Hareide starter talen med å si at «vår tids store utfordringer» er «fattigdomskrisen og klimakrisen». Bunnlinjen i argumentet er at KrF og Arbeiderpartiet er enige «om de store linjene når det gjelder fordelingspolitikk, sosialpolitikk og internasjonalt ansvar».

KrFs to nestledere, Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, er uenige med Hareide. De vil riktignok også at KrF nå søker regjeringsmakt, men ønsker først samtaler med Solberg-regjeringen.

Ettersom Bollestad og Ropstad ikke deler Hareides syn er de formodentlig ikke overbevist av argumentasjonen i talen. Men hva er innvendingene? Etter talen har de begge fått spørsmål om hvorfor de er uenige i Hareides retningsvalg. Problemet er at det er lite av det de sier som direkte imøtegår Hareides argumentasjon.

Politisk Kvarter blir Ropstad minnet på at KrF før valget vedtok at partiet ikke ville gå i regjering med FrP. Ropstad svarer at selv om den politiske avstanden til FrP er stor, er han «pragmatisk opptatt av å få gjennomslag for KrFs politikk». Også Bollestad viser til KrFs gjennomslag når hun skal forklare uenigheten om retningsvalg.

Hareides argumentasjon er imidlertid ikke forankret i en smørbrødliste over gjennomslag partiet har fått i Stortinget, men overordnede prinsipielle vurderinger. Han argumenterer for at et samarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil gi bedre svar på de «store utfordringene». Er nestlederne uenig i Hareides prioriteringer, eller mener de den sittende regjeringen har bedre svar på disse utfordringene?

Hareide har lagt frem sitt argument. Nå gjenstår det for den andre fløyen å gjøre det samme.

Oppsummering: Hareide har gitt et prinsipielt argument for hvorfor KrF bør søke regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Utfordringen til Bollestad og Ropstad er å forklare hvorfor de er uenige i Hareides premisser.

Foto: Skjermdump VG TV.

Publisert: 20:18 01.11.2018