Hvem vant debatten?

I Dagbladets anmeldelse av finalistene i Melodi Grand Prix (10.03) slår Rebecca til med terningkast 5. Avisens anmeldere kan fortelle at hun synger med «kraft og autoritet», samtidig som hun står «fjellstøtt og framstår trygg og sikker».

I jakten på gode politikere griper mediene til samme analyseredskap.

Etter partilederdebatten i Arendal meddelte nettopp Dagbladet (14.08.17) at Siv Jensen (FrP) var «blid, trygg og offensiv», mens Erna Solberg (H) fremsto «rolig, trygg og overbevisende i stilen». Det var nok til terningkast 4, men ikke nok til å hamle opp med «kveldens vinner», Jonas Gahr Støre (Ap). Han «virket uberørt, overraskende frekk og selvsikker», og terningen landet på 5.

Knut Arild Hareide (KrF) må nøye seg med en 2er fra VGs politiske redaksjon. Selv om han hadde «humoristiske replikker» var han «ikke like slagferdig om egen politikk». Vi lærer i forbifarten at Trine Skei-Grande (V) var «[e]ngasjert, men avbryter for mye», mens Siv Jensen «[g]jentok seg selv og virket litt innøvd».  

Om valghøstens siste partilederdebatt (07.09.17) skriver TV2 at Audun Lysbakken (SV) var verdt en 6er. Lysbakken er «god pedagogisk og treffer godt med innøvde one-linere», samtidig som han har «selvtillit» og styrkes av å være en partileder «i medvind».

Aftenpostens politiske redaktør, Trine Eilertsen, tildeler både Støre og Erna Solberg (H) 5 stjerner. Solberg klarer å «forsvare det regjeringen har gjort uten at hun blir defensiv», mens «[t]idens sang er å være utydelig om regjeringssamarbeid, og den sangen synger Støre også».

Rebecca synger godt, men bedre enn Støre?

Det mest iøynefallende med dekningen av partilederdebattene er at den nærmest utelukkende omtaler hvordan politikerne fremstår i motsetning til hva de står for. Resultatet er en svært overfladisk vurdering av deltakernes prestasjoner. Vinnerne er «tydelige» og «selvsikre», taperne er «usynlige» og «famlende».

I et oppgjør med mediadekningen skriver Doremus Schafer blant annet at:

«Det er direkte farlig dersom det fester seg en oppfatning om at dyktighet i å formidle sitt politiske budskap, er viktigere enn hva dette budskapet faktisk innebærer… Som velgeropplysning til usikre velgere som forsøker å finne ut av hvilket parti de skal stemme på, er slike rangeringer av helt marginal verdi.»

Vi deler Schafers bekymring. Det er imidlertid en annen side av medienes dekning som vi ønsker å vie oppmerksomhet: Når fokuset er på hvordan politikerne fremstiller sine standpunkt, så skyves også spørsmålet om hvordan de begrunner dem til side.

«Terningkast»-sjangeren kjennetegnes nemlig av at den i all hovedsak er en retorisk analyse. Det vil si at den vurderer innsatsen i en debatt etter hvor overbevisende en politiker fremstår.

Men å være overbevisende, for eksempel fordi man er vittig, velformulert eller velkledd, er ikke det samme som å ha gode argumenter. Det er fullt mulig å være retorisk dyktig uten å være logisk sammenhengende. Faktisk er det enklere å maskere argumentfeil ved hjelp av uredelige debatteknikker.

Faren er at når den retoriske analysen får forrang, så forsømmes den logiske analysen.

Selv om det er retorisk gunstig for Lysbakken at han «treffer godt med innøvde one-linere», er det nemlig irrelevant for spørsmålet om hans politikk er velbegrunnet.

For å unngå at vi besnæres av politikernes retoriske ferdigheter eller personlighetstrekk, bør vi konsentrere oss om hvordan de argumenterer for politikken. En feilaktig påstand blir ikke riktigere av at den fremføres med gusto. En feilslutning blir ikke bedre av karisma.

Formålet med en logisk analyse er å kunne skille god fra dårlig argumentasjon. Analysen skal blant annet vise hvordan innholdet i politikken er understøttet av argumenter, noe som igjen er sentralt for at velgere skal kunne danne seg velinformerte oppfatninger. Dersom vurderingen av politiske debatter skal være opplysende bør den logiske analysen prioriteres.

Det er derimot mindre klart hvordan den retoriske analysen bidrar til velgeropplysning. Hvordan er det relevant for velgerne at Trygve Slagsvold Vedum er «[t]rygg og solbrun» (Dagsavisen), at Erna Solberg er «for ordrik når hun kommer på defensiven» (VG), eller at Hareide er «[o]ppriktig engasjert, oppriktig sint»?

Muligens forteller det oss noe om hvilke politikere som fremstår overbevisende, men det sier fint lite om hvem vi bør la oss overbevise av.

Vi ønsker med andre ord å foreslå en alternativ måte å vurdere politiske debattanter på. Det bør telle positivt om politikere svarer på spørsmål uten unnvikelser, mens personkarakteristikker og ad hominem-argumenter bør telle negativt.

Argumenter som understøtter politiske forslag bør gi god uttelling. Det bør også bruk av relevante opplysninger som er etterprøvbare. Stråmannsargumenter, villedende flertydigheter og innholdsløse slagord bør gi klar minus.

Poenget er at når vi ser en partilederdebatt i lys av slike spilleregler blir utfallet et annet.

Som nevnt får Lysbakken skryt for «innøvde one-linere». VG skriver for eksempel at Lysbakken har dagens beste når han sier: «Jeg har tent et lys for Stein Erik Hagen og alle andre som opplever hvor vondt det er å være rik i Norge.» Selv om det er morsomt er det uklart hvorfor Lysbakken fortjener uttelling. Istedenfor burde kommentatorene vurdert de påfølgende innvendingene Lysbakken retter mot regjeringens skattepolitikk.

TV2 gir Lysbakken ros for å si at «Trine og Knut Arild lider av en politisk variant av Stockholm-syndromet, sympati med de som holder deg som gissel». Men i en logisk analyse teller dette klart negativt. Beskrivelsen antyder at de lar seg manipulere av regjeringen. Hensikten er at publikums tillit til partiene svekkes. Dette er et opplagt ad hominem-argument.

For TV2 er Lysbakkens one-liner altså en styrke i debatten, mens for oss er det en svakhet.

Selv om det er krevende kan både den retoriske og den logiske analysen utføres uten å ta stilling til de forskjellige partienes politikk. Men i motsetning til den overfladiske retoriske analysen, er det høyst relevant for velgerne hvilke partier som har gode argumenter.

 

Oppsummering: Mediadekningen av politiske debatter består i hovedsak av en retorisk analyse som er irrelevant for velgeropplysning. Et bedre alternativ er en logisk analyse, hvor saklige argumenter rangeres over personlige egenskaper.

Foto: Skjerdump fra TV2.no.

Publisert: 20:49 23.05.2018 - Sist oppdatert: 20:50 23.05.2018