Erna Solberg og trusselen om 43 timers arbeidsuke

Erna Solbergs (H) pressekonferanse under Arendalsuka ledet til sterke reaksjoner. Der tok Solberg for seg det hun beskriver som «hovedutfordringene knyttet til arbeidsliv, knyttet til økonomien og utviklingen fremover».

Én av de langsiktige utfordringene Solberg nevner er den forventede økningen i velferdsutgifter, blant annet som et resultat av den såkalte «eldrebølgen». De forventede utgiftene må sees i sammenheng både med at «veksten i produktivitet [har] vært klart svakere enn tidligere» og at «aktiviteten i olje- og gassnæringen om noen år ikke kommer til å være samme motor for økonomien vår».

Det skapes dermed et økende gap mellom forventede inntekter og utgifter. Mens trygd og pensjon utgjør den største utgiftsposten, legger Solberg vekt på at «hovedinntekten av skatteinntekter er å beskatte arbeidskraft».

Ifølge Solberg er løsningen først og fremst å finne i økt arbeidsinnsats:

«Det er sånn at skal gapet – inndekningsgapet – dekkes så er økt arbeidsinnsats en av hovedkildene til det… Det er altså slik at gjennomsnittlige arbeidstider må opp og yrkesaktiviteten må opp. Hvis vi bare skal løse dette med at vi som i dag jobber, jobber mer, da må normalarbeidsuken bli opp i 43 timer, og ikke 37,5 time.»

Audun Lysbakken (SV) kalte Solbergs tankeeksperimentet for «skremselspropaganda». Under partilederbedatten i Arendal grep han anledningen til å komme med følgende anklage:

«I dag var Erna Solberg ute og truet folk med at i fremtiden kan det bli 43 timers arbeidsuke i Norge. Hele denne regjeringens politikk er jo bygget på det: at alle må jobbe mye mer i fremtiden.»

Også fagforeningene var provosert av Solbergs utspill. Fagforbundets Mette Nord sa for eksempel: «Erna gjør ikke jobben sin. Hun truer med lengre arbeidstid etter å ha gitt de rikeste 25 milliarder kroner i skattekutt.» LOs leder, Hans-Christian Gabrielsen, mente utspillet var direkte «frekt»:

«Først gir de gaver til de aller, aller rikeste gjennom store skattekutt. Så forteller de vanlige folk at de må jobbe mer og få dårligere velferdsytelser. Det er så frekt at jeg nesten ikke trodde det var sant.»

Men selv om man kan være uenig i Solbergs løsning, er det er svært misvisende å si at hun har drevet «skremselspropaganda» eller «truet» med lengre arbeidstid.

Under pressekonferansen sier hun ettertrykkelig at: «Hvis vi skal ha vårt velferdssamfunn så forutsetter vi høy arbeidsinnsats». Arbeidsinnsatsen kan imidlertid økes på forskjellig vis, og på et oppfølgingsspørsmål under pressekonferansen presiserer hun «jeg har jo som mål at vi skal ha 37,5 timers arbeidsuke fremover».

I et intervju med VG presiserte Solberg at hun ikke ønsker seg utvidet normalarbeidstid:

«Jeg har et mål om at vi fortsatt skal ha 37,5 timers arbeidsuke. Det med 43 timer er et regnestykke, men hvis vi ikke får flere folk i arbeid, er det behov for at vi jobber så mye. Alternativet er å kutte velferdsordninger.»

Solbergs meningsmotstandere har ikke bare gjengitt henne på en uriktig måte, de har også tilsynelatende misforstått argumentet. For å se hva misforståelsen er, kan vi skrive ut argumentet mer konsist:

P1: Hvis vi skal beholde dagens velferdsordning, så må enten flere folk i arbeid eller normalarbeidstiden øke.

P2: Vi bør beholde dagens velferdsordning.

P3: Vi bør beholde en 37,5 timer arbeidsuke.

K: Flere folk må i arbeid.

Solberg understreker konklusjonen, K, når hun i pressekonferansen sier at «en av regjeringens absolutt viktigste oppgaver» er å «sørge for at de som kan jobbe får jobb». Å øke sysselsettingsandelen er nemlig «den langsiktige, strukturelle viktigste tingen vi kan jobbe med».

Merk at å beholde dagens normalarbeidstid (P3) er en premiss for å nå konklusjonen hennes. Å anklage Solberg for å ha «truet» med å øke arbeidstiden er dermed en misforståelse.

Det er likevel fullt mulig å være skeptisk til Solbergs resonnement. Hvis man for eksempel mener at skatteøkninger er et mulig tiltak for å beholde dagens velferdsordning, så hviler argumentet på et såkalt «falskt dilemma», her illustrert med premissen P1. Et falskt dilemma er en argumentasjonsfeil hvor en situasjon feilaktig fremstilles som et valg mellom to alternativer, når det egentlig finnes flere.

Dette blir klarere hvis vi går tilbake til den innledende begrunnelsen for P1: det økende inndekningsbehovet i fremtiden. Utfordringen blir også beskrevet i nærmere detalj av Finansdepartementets «Perspektivmeldingen 2017» (Meld. St. 29). Meldingen gir imidlertid et mer nyansert bilde av potensielle løsninger. For det første nevnes flere alternativer, blant dem økte skatter (§ 11.5). For det andre er det meldingens vurdering at «inndekningsbehovet ikke alene kan møtes med ett handlingsalternativ».

I en diskusjon med Solberg i 2017 foreslår for eksempel Jonas Gahr Støre (Ap) at inndekningsbehovet bør møtes både med økt sysselsettingsandel og økt beskatning. Den gang påsto han at Høyre «vil ha skattekutt av ideologiske årsaker, men de øker samtidig utgiftene, og det går ikke i hop over tid». Solberg forsikret derimot tilhørerne om at økte skatter på sikt vil redusere statens inntekter:

«Det som er viktig er at vi må løfte verdiskapningsbasisen i Norge oppover fremover. Vi vet jo at de fem millardene vi snakker om i gap i 2030, de kan løses på flere måter. De kan selvfølgelig løses med å løfte opp skattene og undergrave verdiskapningen i Norge over tid. Og da vil det kanskje være bare noen år og så blir det vanskeligere etter hvert. Eller, vi kan stimulere til at vi får mer verdiskapning i Norge.»

Det er altså en stilltiende premiss i Solbergs argument for K at vi ikke bør øke skattene. Men at skatteøkning vil «undergrave verdiskapningen i Norge over tid» er en kontroversiell påstand, som krever en egen økonomisk berettigelse.

Opposisjonen burde benyttet anledningen til å imøtegå premissen i Solbergs argumentasjon på en saklig måte. Når de i stedet anklager Solberg for å «true» med 43 timers arbeidsuke,  utydeliggjør de hva som står på spill. Solberg kan også med rette tilbakevise gjengivelsen av utspillet, og slipper dermed å forsvare den avgjørende premissen.

 

Oppsummering: Lysbakken og Nord gir en feilaktig fremstilling av Solbergs utspill når de sier hun truer med 43 timers arbeidsuke. Da gir de slipp på en anledning til å imøtegå Solbergs faktiske argument, og den avgjørende premissen om at skatteøkning ikke bør være en del av tiltakspakken.


Foto: Skjermdump fra Dagbladet.no.

Publisert: 12:24 15.09.2018