Budsjettdebattens bunnlinje

En kryptisk formulering i regjeringsplattformen har fått mye oppmerksomhet de siste ukene. Jonas Gahr Støre anklager Erna Solberg for å åpne for et «budsjettriks» som kan gjøre det mulig å omgå handlingsregelen. Det viser seg at selv en debatt om budsjettregler kan lede til usakligheter. Vi fører regnskap over partilederenes retoriske mislighold.

I Granavoll-plattformen står det at «regjeringen vil utrede og vurdere om gjenanskaffelser hvor staten er selvassurandør bør kunne føres som en 90-post i statsbudsjettet». Bakgrunnen er at regjeringen står overfor store utgifter som et resultat av terrorangrepet mot regjeringskvartalet (15 milliarder) og KNM «Helge Ingstad»-ulykken (4 milliarder). I begge tilfellene er staten selvassurandør, det vil si at det ikke er tatt ut forsikring, men at staten selv dekker uforutsette tap.

Blir forslaget regjeringens politikk, åpner det for at disse utgiftene kan føres «under strek» i budsjettet, sammen med lån og investeringer. Det innebærer at regjeringen kan dekke tapene uten at pengebruken påvirker statsbudsjettets totale rammer. Dermed vil slike gjenanskaffelser også kunne omgå handlingsregelen.

Flere økonomer har advart mot et slikt budsjettgrep. NTNU-professor Ragnar Torvik mener logikken bak forslaget svikter:

«En kan ikke på den ene siden si at vi kan bruke mer oljepenger innenfor handlingsregelen fordi vi ikke har utgifter til forsikringspremier, og på den annen side si at utgifter fordi vi er selvassurandør skal dekkes utenom handlingsregelen.»

Solberg på sin side forsvarer regjeringens forslag. Hun hevder først at økonomene ikke har «problematisert om selvassurandørprinsippet kan gjøres på en annen måte i staten, særlig for å håndtere de store tingene». Men det er statsministerens neste kommentar som har skapt furore:

«Vi kan la være å bygge nytt regjeringskvartal og si at Anders Behring Breivik vant – de fire bygningene han tok ut, blir stående sånn, som et dødt landskap og et monument over terrorhandlingen.»

Statsministeren innrømmet også til NTB samme kveld at det «ble feil» å hevde at terroristen vinner hvis vi ikke gjenoppbygger regjeringskvartalet. Problemet er imidlertid ikke bare at det er feil at terroristen vinner hvis regjeringskvartalet ikke gjenoppbygges.

Solberg stiller også opp et falskt dilemma: Vi kan finansiere et nytt regjeringskvartal «under strek», eller så vinner terroristen. Fremstillingen er en overforenkling fordi man slett ikke er tvunget til å finansiere regjeringskvartalet «under strek», men i stedet kan gjøre det som en del av prioriteringene innenfor budsjettets ordinære rammer.

Falske dilemma skaper en uholdbar svart-hvitt-tenkning. Enten er du for kommersielle barnehager, eller så er du imot gründere. Enten er du for selvbestemt abort, eller så er du imot kvinners rettigheter. President George W. Bush brukte nettopp dette retoriske grepet i sin tale til Kongressen etter terrorangrepet 11. september 2001: «Hver nasjon, i hver region, står overfor et valg. Enten er du med oss, eller så er du med terroristene.»

Resultatet er typisk at meningsmotstandere blir tilskrevet en oppfatning de ikke har. I dette tilfellet antyder Solbergs kommentar at de som ikke støtter regjeringen er imot å gjenoppbygge regjeringskvartalet. Enda verre, det vil gi terroristen seieren. Dermed konstruerer utspillet også en stråmann av kritikernes posisjon. Tross alt har ingen i denne debatten tatt til orde for å stanse gjenoppbyggingen.

Støre har gått hardt ut mot regjeringens forslag. I Stortingets muntlige spørretime kalte han det et «brudd på handlingsregelen», mens han på Politisk Kvarter fulgte opp med å anklage regjeringen for en «glideflukt» i pengebruken. Han minner også om at ideen om å omgå handlingsregelen ikke er ny:

«Jeg frykter at dette er Carl I. Hagens comeback i den økonomiske politikken. Han har bedt om dette før. … Og nå sier også Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson: det er en seier for oss. Når Erna Solberg forteller at dette er Høyres idé, så synes jeg det forteller om at Høyre her har blitt grundig påvirket av regjeringssamarbeidet med Fremskrittspartiet.»

Her gjør Ap-lederen sitt ytterste for å klistre Solberg til Carl I. Hagen og FrPs politikk. Dette er imidlertid også en argumentasjonsfeil vi har vært borte i tidligere: skyld ved assosiasjon. Ved å knytte motpartens oppfatninger til noen man antar er spesielt upopulær, så håper man å undergrave deres standpunkt. Men, i motsetning til det Støre gir inntrykk av, så er det ikke et argument mot regjeringens forslag at Hagen eller FrP tidligere hatt tatt til orde for å omgå handlingsregelen.

Likevel er dette en sammenligning Støre bruker systematisk, først i et intervju med Aftenposten, så på Politisk Kvarter, og deretter også i et debattinnlegg på NRK Ytring. Det er altså trolig snakk om en bevisst retorisk strategi. I debattinnlegget går Støre enda lenger:

«Solberg presenterte forslaget som sitt eget. Det stemmer ikke. Faktisk har ingen ringere enn Carl I. Hagen forsøkt å gjøre noe lignende. Det ble ikke godt mottatt. Dette viser at Solberg er smittet av Fremskrittspartiets tenkning om å pynte på tall.»

At Solberg har fremmet forslaget «viser» aldeles ikke at hun er «smittet» av FrP.  Statsministeren sier tvert imot at dette er en vurdering hun selv mener det er behov for, og hun oppgir grunnene sine for det, enten de er gode eller dårlige. Alt Støre oppnår er å mistenkeliggjøre Solbergs motiver for å fremme forslaget, en taktikk som er helt unødvendig når han samtidig har helt rimelige betenkeligheter.

I intervjuet med Aftenposten trekker Støre en annen konklusjon: «Det er veldig alvorlig at Høyre i regjeringens plattform bekrefter det har abdisert som et ansvarlig styringsparti.» Hvem som er og ikke er et «ansvarlig styringsparti», er blant de mest unyttige diskusjonene i norsk politikk. Bare for for få uker siden var det Arbeiderpartiet som var i ferd med å forlate «den ansvarlige linjen», og den retorikken er langt fra ny (se her, her og her).

Når Støre åpner for en mer omfattende debatt om hvilket av partiene som er minst ansvarlig i oljepengebruken, så slipper Solberg å begrunne selve forslaget. Det gir statsministeren anledning til å svare med samme mynt:

«[A]lle våre statsbudsjetter har vært innenfor handlingsregelen, mye mer innenfor handlingsregelen enn de rødgrønne sine budsjetter var. … Og så er det viktig å si at når Arbeiderpartiet sier at vi har en glideflukt, og bruker mer penger: Arbeiderpartiet bruker akkurat like mye penger i sitt alternative statsbudsjett.»

Men ingenting av dette er relevant for spørsmålet om gjenanskaffelsene bør kunne tas «under strek». NRKs Espen Aas stiller derimot spørsmål om regjeringens forslag innebærer et brudd med handlingsregelen. Til tross for at Granavoll-plattformen stadfester handlingsregelen er Solberg unnvikende: «Det er jo avhengig av hvor mye penger vi bruker i resten av budsjettet om det er utenfor handlingsregelen».

Dette er en selvfølgelighet. Spørsmålet er om regjeringen vil omgå handlingsregelen ved å bruke penger under strek selv om det ikke er rom for det innenfor budsjettets ordinære rammer. Det får vi ikke et svar på. I stedet hevder Solberg at forslaget ikke har som hensikt å «omgå handlingsregelen, men … å åpne en diskusjon [om selvassurandørprisippet]».

Ingen er imot diskusjon, men det betaler ikke for hverken regjeringskvartal eller fregatt.

Oppsummering: Debatten om selvassurandørprinsippet ble redusert til en krangel om hvem som leder det «ansvarlige styringspartiet». Erna Solberg forsvarer budsjettgrepet med et falskt dilemma, mens Jonas Gahr Støre hevder Solberg er «smittet» av Carl I. Hagens økonomiske politikk.

Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (13. februar 2019).

Foto: Skjermdump fra NRK.no.

Publisert: 17:54 23.02.2019 - Sist oppdatert: 17:54 23.02.2019