«Hjelp dem der de er»-argumentet

Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, skriver i Dagbladet (14.04) at innvandringspolitikken i Norge er «dypt urettferdig, har inhumane konsekvenser og svekker både velferdsstat og samhold».

Bakteppet er at Gharahkhani leder Arbeiderpartiets Migrasjonsutvalg som ble nedsatt høsten 2017. Både i hans innlegg og i beskrivelsen av utvalget får vi høre at Arbeiderpartiet skal utvikle en mer «helhetlig» innvandringspolitikk. «Det nye nå», fortsetter Gharahkhani, er at Arbeiderpartiet «går dypere inn i saken».

Hva er Gharahkhanis argument for at Norges nåværende innvandringspolitikk er «urettferdig» og «inhuman»? Svaret kommer blant annet i form av følgende sammenligning:

500 000 flyktningbarn får altså skolegang for under en kvart milliard kroner. Til sammenligning gikk 6,7 milliarder kroner – tilsvarende 27 slike TV-aksjoner – av bistandsbudsjettet i 2016 til migranter på norsk jord. Rettferdig?

Gharahkhani tar utgangspunkt i et bestemt eksempel, men han sikter til et mer generelt argument: Å hjelpe mennesker på flukt i nærområdene er bedre enn å ta imot asylsøkere i Norge, både fordi samme ressurser hjelper langt flere i nærområdene, og fordi det til en viss grad er vilkårlig hvem som kommer til Norge.

Vi har kalt dette «hjelp dem der de er»-argumentet.

Gharahkhani konkluderer med at en «rettferdig» og «human» innvandringspolitikk innebærer «raus hjelp i nærområdene og et visst inntak av kvoteflyktninger, på bekostning av asylinnvandring».

Hvis Gharahkhanis argument høres kjent ut er det fordi «hjelp dem der de er»-argumenter er del av en innarbeidet retorikk i norsk innvandringspolitikk.

FrP laget i fjor en kontroversiell valgkampvideo med lignende premisser. Finansminister Siv Jensen har også sagt hun er overbevist om at det er best å hjelpe i nærområdene, det samme gjorde Sylvi Listhaug da hun var innvandringsminister. Også Høyre, her ved Statsminister Erna Solberg, har tatt til orde for at det er bedre å hjelpe i nærområdene.

Er dette den mer «helhetlige» Ap-politikken Gharahkhani håper på? I så fall er det verdt å nevne at regjeringen i Jeløy-plattformen allerede har nettopp denne «helhetlige» politikken: de vil nemlig «være en pådriver for å finne gode løsninger for verdens flyktninger, både gjennom hjelp i nærområdene og ved å ta imot kvoteflyktninger».

Hva skiller i så fall Gharahkhanis «helhetlige» politikk fra de andre partienes politikk? Svaret vi får er at den nye innvandringspolitikken skal utformes på «Arbeiderpartiets premisser».

Vi fyrer ikke opp under fremmedfrykt og motsetninger for å fiske stemmer. Vi vil samle, ikke splitte. Vi er klare på at alle er like mye verdt, at alle skal omtales med respekt, og at Norge aldri skal bli seg selv nok.

Arbeiderpartiets politikk skal være «mest mulig rettferdig, mest mulig human» og trygge «en solidarisk og harmonisk samfunnsutvikling i Norge». Arbeiderpartiet skal også «forstå Norge som et land i verden», de er mot «parallellsamfunn» og for «frihet, demokrati og likestilling».

Fremstillingen er naturligvis svært tendensiøs. Siden vi får aldri vite spesifikt hvem anklagen er rettet mot, gir Gharahkhani inntrykk av at partier som ikke arbeider på «Arbeiderpartiets premisser» er splittende, respektløse stemmesankere.

Vi får imidlertid ingen argumenter som understøtter en slik beskrivelse av Arbeiderpartiets politiske motstandere. For den saks skyld får vi heller ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet er så fortreffelig som beskrivelsen antyder.

Resultatet er i stedet lite mer enn en innholdsløs partipolemikk hvis formål er å fremstille meningsmotstandere i ufordelaktig lys.

Hvis Gharahkhani derimot ønsker å skille Arbeiderpartiets politikk fra andre partiers burde han utdype detaljene i «hjelp dem der de er»-argumentet. Det er ingen enkel øvelse å identifisere hva som er Gharahkhanis konkrete argument, men to premisser er gjenkjennelige.

Gharahkhani er først og fremst opptatt av å få frem at en rettferdig innvandringspolitikk må fordele midlene på en måte som kommer flest til gode. Dette er utgangspunktet for en implisitt normativ premiss:

P1: Vi bør hjelpe flest mulig med de midlene som er tilgjengelig.

Den andre premissen handler om hvordan vi mest effektivt bruker bistandsmidlene.

P2: Vi hjelper flere personer i nærområdet enn i Norge med de samme midlene.

Konklusjonen skal altså være at for å få en human og rettferdig politikk må vi prioritere å hjelpe mennesker på flukt i nærområdet på bekostning av asylinnvandring.

Mange vil nok være enig i de to premissene, men problemet med et slikt «hjelp dem der de er»-argument er at det forteller oss ytterst lite om hvilke innvandringspolitiske tiltak vi bør velge.

For som Bjørn Tore Godal poengterer i sitt svar til Gharahkhani, så kan ikke andelen av bistandsbudsjettet som går til asylsøkere i Norge uten videre omprioriteres til bruk i nærområdene. Midlene er nemlig blant annet bundet opp av Norges folkerettslige forpliktelse til å behandle asylsøknader.

Så hvis de 6,7 milliardene Gharahkhani viser til skulle bli brukt til bistand i nærområdene, så må utgiftene til asylsøkere i Norge ned, enten via kutt i tilbudet (f eks rettshjelp) eller ved å redusere antallet asylsøkere som kommer til Norge. Alternativt må bistandsbudsjettet økes uten å redusere utgiftene til asylsøkere. Men Gharahkhani gir ingen hint om hva han mener Arbeiderpartiets politikk bør være.

Resultatet er en gjengivelse av et velkjent argument, men uten å ta stilling til de vanskelige avveiningene.

Arbeiderpartiets Migrasjonsutvalg skal riktignok ikke konkludere før senere i 2018, så de har tid til å gå «dypere inn i saken». Det er en anledning til å se nærmere på nøyaktig hva som ligger i «hjelp dem der de er»-argumentet.

 

Oppsummering: Gharahkhanis «hjelp dem der de er»-argument er gammelt nytt. Uten en konkret formulering bidrar argumentet lite til en helhetlig innvandringspolitikk. I stedet blir innlegget i all hovedsak en innholdsløs partipolemikk.

Publisert: 11:09 08.05.2018