I en tidligere logikksjekk skrev vi om et debattinnlegg av Masud Gharahkhani, Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson. Gharahkhani leder migrasjonsutvalgets arbeid med å utvikle en ny migrasjons- og integreringspolitikk for Arbeiderpartiet. «Det nye nå», sa Gharahkhani den gangen, «er at vi går dypere inn i saken for å komme til mer helhetlige konklusjoner».
Etter at det ble kjent at migrasjonsutvalgets innstilling blir utsatt, skrev Aftenpostens Harald Stanghelle en kommentar om partiets arbeid med ny innvandringspolitikk.
Stanghelle gjengir en sak fra Vårt Land hvor det fortelles at Gharahkhanis «tøffe» utspill i media skal være årsaken til forsinkelsen. Ifølge Stanghelle føyer dette seg inn i en rekke av signaler som tyder på at migrasjonsutvalget er blitt en «betent sak» i Arbeiderpartiet. I avslutningen advarer han om at den «nye, harde retorikken skaper en farlig fallhøyde for Arbeiderpartiet».
I et svar til kommentaren innleder Jonas Gahr Støre med at «Stanghelle tar feil på viktige punkter om innvandringsdebatten i Arbeiderpartiet». Men hva har Støre egentlig å utsette på Stanghelles kommentar? I sitt eget bidrag til samme debatt skriver Høyres Michael Tetzschner at Støres innlegg er en øvelse i «kunsten å svare uten å svare».
Vi tror Tetzschner er inne på noe.
For nøyaktig hvilke av Stanghelles påstander er det Støre sikter til når han hevder at Stanghelle tar feil på viktige punkter? Støre tar ikke fatt i konkrete påstander fra Stanghelles kommentar. Istedet starter han med å fortelle at «Arbeiderpartiet er for brede forlik» og at de «var pådrivere for forlik både om innvandring og integrering etter den store asylankomsten i 2015». Men det har Stanghelle selvfølgelig heller ikke benektet. Faktisk sier han tvert imot at store forlik har preget Norges innvandringspolitikk.
Når Støre deretter beskriver Arbeiderpartiets migrasjonspolitikk, blir det nærmest innholdsløst. Om bakgrunnen for migrasjonsutvalget skriver Støre at «[n]år verden endres, må politikken endres», at «[d]ebatten må bygge på fakta og våge å reise krevende spørsmål», og at Arbeiderpartiet lever godt med at debatten «utløser engasjement». Arbeiderpartiet vil ha «bærekraftig og kontrollert» innvandring, sier Støre videre, og de vil «lykkes med integrering, utdanning, arbeid og bosetting». Ja, hvem vil ikke det?
Alt Støre sier her er vel unektelig rimelig, men samtidig intetsigende. Det er opplagt at Stanghelle og Støre ikke er uenige om noe av dette. Trolig er samtlige av Arbeiderpartiets migrasjonspolitiske meningsmotstandere enige, så det grenser mot det trivielle.
Støre bruker også plass på å gi en situasjonsbeskrivelse av migrasjonskrisen ved Middelhavet. «Migrasjonstrykket er stort», og «situasjonen er ikke bærekraftig, hverken for mennesker på flukt, landene de vil reise til eller transittland». De observasjonene er neppe kontroversielle blant forlikspartnerne, og iallefall ikke i konflikt med Stanghelles påstander.
Så hvilke punkter er det Støre mener Stanghelle tar feil på?
I avslutningen insisterer Støre på at «Arbeiderpartiets verdikompass ligger fast». Han understreker at «[f]orfulgte mennesker har rett på beskyttelse» og at Norge skal «overholde internasjonale forpliktelser». Men Stanghelle har ikke betvilt at dette er Arbeiderpartiets politikk, eller at det forblir partiets politikk etter migrasjonsutvalgets arbeid er ferdig.
Kun i ett avsnitt kommer Støre inn på Stanghelles utgangspunkt, nemlig utspillene til Gharahkhani:
«Når ledere for alle EU-land i sine erklæringer skriver om mottakssentre, er det klart at dette også diskuteres i Gharahkhanis utvalg. Det er noe ganske annet enn Frps stadige innvandringskrumspring.»
Stanghelle sier imidlertid aldri at mottakssentre ikke bør diskuteres, eller at det er overraskende at tiltaket blir diskutert i migrasjonsutvalget. Han påpeker derimot at dette er blant sakene som skaper splid i partiet. Han sammenligner deretter utfordringen Arbeiderpartiet står ovenfor med tilsvarende debatter i andre sosialdemokratiske partier i Europa.
Riktignok antyder Stanghelle at Arbeiderpartiet, i likhet med partiets europeiske søsterpartier, omfavner standpunkter fra «høyrepopulistisk banehalvdel». Det er rimelig å tro at Støre er uenig i den karakteristikken.
Men hvis dette var punktet Støre ønsket å imøtegå er det sørgelig lite relevant innhold i tilsvaret. Han vil altså ha seg frabedt en sammenligning mellom den migrasjonspolitiske debatten i Arbeiderpartiet og det han kaller «Frps stadige innvandringskrumspring», men uten å forklare hvorfor. Vi får ingen hint om hvilke «krumspring» han refererer til.
Helhetsbildet er et debattinnlegg som foregir å svare på Stanghelles kommentar, men som i virkeligheten gjør lite annet enn å presentere Arbeiderpartiets migrasjonspolitiske sjablonger.
Fordelen med den intetsigende beskrivelsen av Arbeidpartiets migrasjonspolitikk er nettopp at nesten alle vil være enige i påstandene. Leseren kan komme til skade for å konkludere med at Stanghelles kommentar derfor må være ubegrunnet.
Dette er typisk for en retorisk strategi vi kan kalle et jernmannsargument. I motsetning til et stråmannsargument hvor man fremstiller motpartens posisjon som svakere enn den er, så fremstiller man sin egen posisjon som mer tiltalende enn den er.
Resultatet er at man forhindrer innvendinger, men også at man villeder publikum med en overfladisk karakteristikk av egen politikk.
Oppsummering: Støres innlegg er et ikke-svar. Til tross for at han anklager Stanghelle for å ta feil, får vi aldri en håndfast innvending. Den påfølgende presentasjonen av Arbeiderpartiets migrasjonspolitikk er et jernmannsargument.
Foto: Skjermdump fra Aftenposten.no.