Kristin Clemets metode

I Aftenposten skriver leder i tankesmien Civita, Kristin Clemet, om «Erna Solbergs metode» – det som skiller Solberg fra tidligere statsministre som Kjell-Magne Bondevik (KrF) og Jens Stoltenberg (Ap). Metoden handler ifølge Clemet om «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt».

Bak metoden finner vi det Clemet kaller «Solbergs samholdsfilosofi». Hun viser til et intervju med statsministeren i Dagens Næringsliv, kort tid etter at Solberg-regjeringen startet sin første periode i 2013. Her sier Solberg at «det er viktig at hele regjeringen fungerer best mulig som kollegium» og at «sakene ofte forankres blant alle».

Dette høres unektelig positivt ut, men tidligere statsministere ville neppe sagt seg uenige i en slik «metode». Clemet mener imidlertid at selv om alle regjeringer «formelt sett … skal være ett lag som står sammen om alle viktige beslutninger», så er Solberg «opptatt av at dette også skal være reelt».

Så hvorfor påstår Clemet at denne metoden er et særtrekk ved Solbergs regjeringsarbeid? Argumentasjonen er basert på innblikk i det indre livet i både Solberg-regjeringen og tidligere regjeringer. Sammen skal de dokumentere at Solberg, i motsetning til hennes forgjengere, implementerer en metode bygget på en «samholdsfilosofi».

Først gjengir Clemet en anekdote fra Solbergs tidligere statssekretær, Sigbjørn Aanes. I den rødgrønne Stoltenberg II-regjeringen var det ifølge ham vanlig at partiene ble tildelt egne møterom før budsjettsforhandlingene. Dette ville imidlertid ikke Solberg ha noe av i sin regjering, fordi «[h]un ville at alle skulle være med på alt og være ett lag». Clemet har i tillegg snakket med en anonym statssekretær fra Venstre som også var statssekretær i Bondevik II-regjeringen. Ifølge kilden er «det er en helt annen og mer åpen og inkluderende arbeidsform i den nåværende regjeringen enn det var den gang».

Til sammenligning beskriver Clemet den rødgrønne regjeringen som «preget av en forhandlingskultur». Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen siteres på at den rødgrønne regjeringen «aldri ble et lag». Clemet viser også til at Agnar Kaarbøs intervjuer med medlemmer av Stoltenberg II-regjeringen. Her forteller Halvorsen om et samarbeidsklima hvor «smålige diskusjoner på bakrommet» kom i veien for politisk samarbeid og visjoner.

Clemet forsikrer oss om at det selvsagt også forhandles i Solberg-regjeringen, men der foregår slikt i plenum, ikke på bakrommet.

Kildene som bekrefter Solbergs metode er altså en sittende statssekretær i Solberg-regjeringen og en avgått statssekretær fra Statsministerens kontor. Å konkludere fra deres uttalelser at regjeringens indre liv lever opp til Solbergs samholdsfilosofi, vil være kildekritisk suspekt. Grunnen er ganske enkelt at kildene i dette tilfellet rimelig kan mistenkes for å være partiske. Det betyr ikke nødvendigvis at de bevisst gir et villedende bilde av regjeringsarbeidet, men bare at deres oppfatning er farget av tilhørigheten.

Da hjelper det lite at Clemets belegg for å hevde at Stoltenberg II-regjeringen var «preget av forhandlingskultur» er vektigere. For påstanden Clemet skal understøtte er ikke bare at tidligere regjeringer hadde samarbeidsutfordringer, men at Solbergs regjering står i en særstilling når det gjelder samarbeid.

Clemet har imidlertid også to andre argumenter. Det første er at det finnes et «særtrekk» ved Solberg-regjeringen, nemlig at «den politiske ledelsen i departementene ofte består av folk fra flere av regjeringspartiene». Riktignok har dette ikke vært uvanlig i tidligere regjeringer, men Clemet mener praksisen er spesielt fremtredende under Solberg. Resonnementet hennes er at «bruken av statssekretærer… fra andre partier enn det statsråden er fra, er så omfattende at det antagelig også ligger en annen filosofi bak, nemlig et ønske om å være ett lag».

Det er forsåvidt riktig at denne praksisen er noe mer utbredt i Solberg-regjeringen. Ifølge regjeringens nettside har det så langt jobbet 106 statssekretærer for Solberg-regjeringen. Av disse har 26 vært medlem av et annet parti enn statsråden de jobber for. I Bondevik I-regjeringen jobbet det 48 statssekretærer, hvorav 10 var fra et annet parti enn statsråden de jobbet for. Tallet var betydelig mindre i Bondevik II-regjeringen, med kun 5 av 58. I Stoltenberg II-regjeringen var det 129 statssekretærer, hvorav 17 hadde en annen partitilhørighet enn statsråden de arbeidet for. (Her tar vi ikke med at et høyere antall av statssekretærene i Solberg-regjeringen bare var ansatt i kortere perioder).

Problemet med Clemets resonnement er at det ikke følger at «det ligger en annen filosofi bak» Solbergs regjeringsarbeid, selv om praksisen har økt i omfang. For variasjonen fra én regjering til en annen kan forklares på en rekke andre måter. Likevel konkluderer Clemet med at når Solberg bruker denne praksisen, er det på grunn av «et ønske om å være ett lag», mens når tidligere statsministere har gjort det samme, så «fikk det ofte en karakter av å være en «passe på»-funksjon». I én regjering er det altså mistenksomhet, i en annen samhold.

Clemets tredje argument er at i Solberg-regjeringen er «det såkalte underutvalget nesten ikke i bruk». Underutvalget er et utvalg internt i regjeringen, typisk bestående av statsministeren, lederne i koalisjonspartiene, og noen ganger også finansministeren. Utvalget brukes blant annet til uformelle forhåndssamtaler som skal forenkle regjeringsforhandlingene. Clemet selv har vært kritisk til underutvalgets rolle i Stoltenberg II-regjeringen. Frykten er at underutvalget kan bli et beslutningsorgan som går på bekostning av regjeringskollegiet.

Clemets poeng er at siden Solberg har redusert bruken av underutvalget, så er det nå «kollegiet selv … som er den mektigste beslutningsarenaen». Men argumentet er bare relevant for Clemets konklusjon dersom redusert bruk av underutvalget leder til en mer inkluderende og åpen debatt i regjeringskollegiet. Dette er imidlertid langt fra opplagt. For færre møter i underutvalget er også forenlig med at beslutningene har blitt flyttet til mer uformelle samtaler mellom partilederne, ikke til regjeringen i plenum.

Clemet imøtegår også kritikken mot den såkalte «solbergske parlamentarismen». Marit Arnstad (Sp) sier for eksempel at Solberg har «akseptert en form for dobbeltkommunikasjon», mens Gudmund Hernes skriver at i Solberg-regjeringen får «[m]edlemmene av et regjeringsparti…lov til å gå imot regjeringens politikk – altså drive opposisjonspolitikk fra regjeringsposisjon». For Clemet teller dette imidlertid ikke imot den overordnede konklusjonen. Istedenfor hevder hun at Solbergs medarbeidere opplever dette som «raushet» og at statsministeren er «opptatt av at partiene skal få beholde og dyrke sin egen identitet». Clemet forteller ikke hvem som mener dette.

Et gjennomgående trekk i Clemets argumentasjon er at til tross for at iakttagelsene er forenlig med en rekke ulike forklaringer, så tas alt til inntekt for Solbergs egenartede samholdsfilosofi. Materialet vi får presentert gir ikke grunn til å konkludere med at Solberg skiller seg fra sine forgjengere ved «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt».

Clemet har tidligere advart om å ikke la politisk «spinn og mot-spinn» gå på bekostning av politiske saker. Et kjennetegn på politisk «spinn» er at et tendensiøst utvalg fakta presenteres på en måte som støtter opp om én bestemt forklaring eller tas til inntekt for én bestemt politikk. Det er dette som her er Clemets metode.

Oppsummering: Kristin Clemet hevder at Solberg skiller seg fra tidligere statsministere ved å ha en særegen samholdsfilosofi. Selv om særtrekkene ved Solberg-regjeringen er forenlige med flere forklaringer, foretrekker Clemet den som stiller statsministeren i et gunstig lys.  

Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (26. november 2018).

PS Les også Kristin Clemets svar i Morgenbladet, og vårt tilsvar.

Foto:  Skjermdump fra NRK TV.

Publisert: 15:45 08.12.2018 - Sist oppdatert: 20:23 08.12.2018