I anledning SVs landsmøte møtte Audun Lysbakken på Politisk Kvarter for å snakke om partiets politikk. Én av ambisjonene deres er å innføre sekstimersdagen, det vil si en kortere arbeidsdag med «full lønnskompensasjon». SV er ikke alene. Både MDG og Rødt har også sekstimersdag som mål, mens Arbeiderpartiets arbeidslivsutvalg har gått inn for nye forsøksordninger med arbeidstidsforkortning. Sekstimersdagen ville gitt oss en arbeidsuke på 30 timer, mot 37,5 i dag med den nåværende normalarbeidsdagen.
NRKs Bjørn Myklebust spør Lysbakken hva sekstimersdag for alle vil koste. Det får han imidlertid ikke svar på:
«Vi må huske at sekstimersdagen er et forhandlingsspørsmål mellom partene i arbeidslivet. Det er noe man kan velge å få til hvis vi i fremtiden tar ut litt mer av produktivitetsveksten i økt fritid i stedet for i privat forbruk. Politikerne sin oppgave, mener jeg, det er å tilrettelegge for det gjennom for eksempel forsøk med kortere arbeidstid»
Etter at Myklebust stiller det samme spørsmålet igjen, innvender Lysbakken: «Men dette skal ikke finansieres som en bevilgning over statsbudsjettet». Spørsmålet handler imidlertid ikke om utgiftsposter i statsbudsjettet, og heller ikke om statens inntekter vil gå ned over tid hvis man innfører sekstimersdag. Det handler om forskjellen mellom statens inntekter over tid i et sekstimers-scenario, og statens inntekter over tid med dagens normalarbeidstid.
Myklebust spør derfor for tredje gang: «[H]er snakker vi om offentlige finanser, og hva du har råd til… Hvor mye koster det?» Men heller ikke denne gangen lykkes han i få et svar fra Lysbakken. I stedet dreier han diskusjonen over på hvorfor han mener sekstimersdagen ikke vil være til hinder for økonomisk vekst:
«Arbeidstidsforkortninger har Norge hatt en rekke ganger, og Norsk økonomi har vokst, produktiviteten har utviklet seg til tross for at arbeidstiden har gått ned. Sånn var det gjennom hele det 20.århundret. Det er ingen grunn til at det ikke skal være sånn i det 21. århundret og. Ny teknologi gjør ting lettere.»
Dette er heller ikke et svar på spørsmålet. For selv om Lysbakken har rett i alt dette, så forteller det oss ingenting om hvor mye mindre statens inntekter vil være på sikt med en arbeidstidsforkortning. Myklebust gir ikke opp, og spør en fjerde gang: «Vet du hvor mye det koster?» Lysbakken gjentar samme avledningsmanøver som før: «Det kan ikke bevilges som et punkt i et statsbudsjett».
Ettersom Lysbakken unngår spørsmålet gang på gang, endrer Myklebust strategi. Han minner Lysbakken på at Finansdepartementet regner med at en overgang til sekstimersdagen kan «bety 224 milliarder kroner i lavere skatteinntekter for staten». Lysbakken svarer at han «kjøper ikke det regnestykket», fordi «økt produktivitet betyr økt verdiskapning. Og de regnestykkene der, tar ikke hensyn til det».
Ifølge Finansminister Siv Jensen (FrP) er departementets anslag at med «en reduksjon i arbeidstilbudet på drøyt 15 pst., blir utslaget i inndekningsbehovet i overkant av 6 prosent av fastlands-BNP». Det er uklart hvorfor Lysbakken mener dette regnestykket ikke tar hensyn til økt produktivitet. Beregningen er gjort på bakgrunn av Perspektivmeldingen 2017, med tilhørende antagelser om produktivitetsvekst. Muligens mener Lysbakken at man må regne med høyere produktivitetsvekst dersom den gjennomsnittlige arbeidstiden senkes. Da må han i så fall gjøre rede for hvorfor han tror dette er tilfelle.
Lysbakken hevder Finansdepartementets regnestykke ikke stemmer, men gir ingen alternativ kostnadsberegning. Istedenfor gir han et historisk argument for hvorfor han mener sekstimersdagen ikke vil gå på bekostning av velferdstilbudet.
«Jeg har støtte i historien vår. Altså, vi har kuttet arbeidstiden, samtidig som vi har økt produktiviteten. Så er dette et prioriteringsspørsmål, selvfølgelig. Og velferd, og også økt fritid, må også løses gjennom omfordeling. Dette handler om å flytte ressurser, fra privat forbruk til fritid. Det handler om å flytte ressurser fra privat forbruk til felles forbruk.»
Dette er et svakt argument. Det er riktig at vi tidligere har redusert arbeidstiden, samtidig som vi har hatt økt produktivitet. Produktivitetsvekst i fremtiden er også en ukontroversiell antagelse, uavhengig av om man reduserer normalarbeidsdagen. Det følger derimot ikke fra dette at inntektene fra økt produktivitet vil være tilstrekkelige til å dekke over eventuelle inntektstap som redusert arbeidstid medfører.
Myklebust spør også om Lysbakken kjenner til «noen uavhengige økonomiske fagmiljø» som støtter hans konklusjon. Da viser Lysbakken til NRK-dokumentaren Kampen om Tiden, som inneholder et intervju med SSB-forsker Erling Holmøy. Holmøy sier at selv om vi går over til en sekstimers arbeidsdag, så vil den forventede produksjonsveksten medføre at «i 2060 er det fortsatt rom for et privat forbruksnivå som er nær det dobbelte av hva det er i dag».
Påstanden hans begrunnes i en SSB-rapport som Holmøy skrev sammen med sin kollega Birger Strøm. Her forutsetter de at sekstimersdagen innføres gjennom en årlige reduksjon av den gjennomsnittlige arbeidstiden med 0,5 prosent for alle sysselsatte frem til 2058. Rapporten konkluderer med at det er mulig å opprettholde dagens velferdstilbud, selv om vi reduserer arbeidstiden.
Men de forteller også at reduksjonen i arbeidstiden vil resultere i et betydelig tap av inntekter, dersom vi fastholder dagens skattenivå. For å opprettholde velferdstilbudet må vi derfor øke skattesatsene:
«I 2010 utgjorde disse skattene vel 37 prosent av summen av husholdningenes inntekter og arbeidsgiver-avgiften. Uten arbeidstidsforkortelse er det rom for å senke denne andelen til ca. 30 prosent i årene 2016 – 2029 før suksessive skatteskjerpelser øker den til nær 40 prosent i 2060. Når arbeidstiden reduseres, øker denne andelen til 50 prosent samme år.»
Rapporten er altså nettopp et forsøk på å besvare spørsmålet om hva sekstimersdagen vil koste. Når dette er dokumentasjonen Lysbakken til syvende og sist viser til, er det påfallende at han nekter å snakke om kostnadene. Resultatet blir at vi aldri får et svar på om SV-lederen mener sekstimersdagen vil kreve økte skatter, og eventuelt hvor mye.
SSB-rapporten gir et svar, men det er uklart om antagelsene beregningen er basert på er i tråd med SVs politikk. For det første ønsker SV endringer i pensjonsordningen, noe som potensielt kan medføre flere utgifter enn rapporten forutsetter. I tillegg antar rapporten at Norge fortsetter med olje- og gassutvinning i tråd med det som er forespeilet i Perspektivmeldingen 2013. Så for at SSB-rapportens regnestykke skal være relevant, må Lysbakken blant annet si noe om hvordan deres politikk vil påvirke oljeinntekter og pensjonssutgifter. Det vil gi kunne gi et anslag på hva SVs plan om sekstimersdag egentlig vil koste.
Muligens har ikke Lysbakken et svar på dette spørsmålet. I så fall ville det vært bedre å innrømme det.
Oppsummering: Lysbakken stiller seg i rekken av politikere som systematisk unngår å svare på spørsmål. Myklebust forsøker å finne ut hva SVs plan om sekstimersdag vil koste, men blir bare møtt med utenomsnakk.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (14. april 2019).
Foto: Skjermdump fra NRK.no.
