«Vingle-Ap», «vingle-Jonas», «vingle-Venstre», «vingle-Trine». Politisk retorikk har noen innarbeidede troper, og «vingling» er blant de mest fremtredende.
I februar 2016 rapporterte Aftenposten at det var en del av regjeringspartienes valgkamptaktikk «å stemple Ap som vingleparti». Finansminister Siv Jensen brukte nylig en variant av retorikken når hun anklaget Jonas Gahr Støre for å «stå i spagat» i innvandringspolitikken. Også Venstre har fått lignende behandling, riktignok før de ble innlemmet i regjeringen.
På Politisk Kvarter (07.02) undret Jan Tore Sanner (H) seg over «hvor vinglete Arbeiderpartiet er blitt i skolepolitikken», og la til at de driver med «ping pong-spill». Han får gjentatt at Arbeiderpartiet vingler fem ganger før kvarteret er omme. Dessverre lar Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson Martin Henriksen seg rive med og svarer med samme mynt: Høyre har nemlig også byttet mening.
Vingle-karakteristikker er ingen særnorsk taktikk. I amerikansk politikk er «flip-flopping» en tilsvarende standardfrase som blant annet ble brukt i George W. Bush sine angrep på John Kerry i presidentvalget i 2004. Spesielt minneverdige er reklamevideon av Kerry på seilbrett.
Men hva betyr det egentlig at noen vingler, og hvilken rolle spiller slike uttrykk i politisk argumentasjon? Vingle-metaforen kan vise til ulike ting. Det som er felles er at «vingling» beskriver en negativ egenskap. Noen ganger sier man at en politiker vingler fordi vedkommende skifter mening om noe. Andre ganger er vingle-anklagen knyttet til at partiets eller politikerens posisjon er utydelig, ustø eller retningsløs.
Det er ikke slik at vingle-retorikken er problematisk fordi den er krenkende. Derfor er også forsvar av typen «såpass må vi tåle» et bomskudd.
Snarere er retorikken uheldig fordi den kan brukes til å underminere meningsmotstanderes argumenter uten å imøtegå dem med motargumenter. Å karakterisere noen som vinglete fremstiller dem nemlig som om de ikke hadde gode grunner til å endre standpunkt.
Som regel er en karakteristikk av meningsmotstandere, enten det er en person eller et parti, ikke et genuint motargument. Det er en såkalt ad hominem-feilslutning, altså argumentasjon som angir å tilbakevise en påstand ved å heller sikte seg inn på personen som ytrer seg.
Hvis målet er å imøtegå et argument for en påstand man er uenig i, er et angrep på personen som ytrer seg imidlertid irrelevant for saken. Sagt litt annerledes: en person kan ha dårlige kvaliteter (f eks være vinglete, opportunistisk eller arrogant), men likevel ha et godt argument for en påstand.
Når man sverter en meningsmotstander med ad hominem-argumenter forsøker man å etablere en snarvei til ens egen konklusjon. Hvis karakteristikken fester seg kan personen eller partiet miste troverdighet hos tilhørerne. Dermed er ad hominem-argumenter som går direkte på troverdighet spesielt vanlige. Donald Trumps karakteristikk av den republikanske motstanderen Ted Cruz som «Lyin’ Ted», eller det tilsvarende økenavnet «Crooked Hillary» om Hillary Clinton, er spesielt graverende eksempler.
Oppnår man å så tvil om meningsmotstanderens karakter, da underminerer man også påstandene deres. Håpet er at tilhørerne derfor vil si seg enig med den motsatte konklusjonen.
Resultatet er at retorikken fortrenger den saklige debatten.
La oss se litt nærmere på et eksempel hvor vingle-retorikken er i bruk. Tidligere i måneden skrev Mathilde Tybring-Gjedde (H) et helt debattinnlegg i Dagbladet om hvor vinglete arbeiderpartiet er i skolepolitikken. Her løftes vingle-retorikken opp til en egen sjanger.
Tybring-Gjedde peker på områder i skolepolitikken hvor Arbeiderpartiet har skiftet mening: nasjonale prøver, fraværsgrensen i videregående og mattekrav i lærerutdanningen. Konklusjonen er at «[n]orsk skole fortjener bedre enn Arbeiderpartiets taktikkeri og spill». Vi får høre at «Arbeiderpartiet er mer opptatt av kortsiktig spill enn å utvikle en helhetlig skolepolitikk».
Ja, ikke bare vingler Arbeiderpartiet, de står faktisk i «en spagat i skolepolitikken» samtidig som de «snur kappen etter vinden».
Til sammenligning får vi panegyrikk om Høyres skolepolitikk: «Det er lett å juble over de gode resultatene, men av og til vanskelig å forstå hvor viktig det er.»
La oss anta for øyeblikket at Arbeiderpartiet faktisk har endret mening på områdene Tybring-Gjedde sikter til. Følger det derfor at Arbeiderpartiets skolepolitikk er ubegrunnet?
Nei. Det kan naturligvis finnes gode forklaringer på partiets kursendring. Det er ingen overraskelse at Arbeiderpartiet selv mener de har grunner til å endre oppfatning. «Når det kommer ny informasjon tar vi en fot i bakken og lytter til det», sier Henriksen i sitt svar til Sanner.
Politikere bør følge argumentene der de tar dem, selv når det innebærer at de endrer meninger.
I stedet antyder Tybring-Gjedde at Arbeiderpartiets kursendring ikke er gjennomtenkt ved å beskrive den som «vingling», «plutselig», og et resultat av «innfallsmetoden og anekdotiske bevis».
Poenget er imidlertid ikke at vi bør tro på Arbeiderpartiet fremfor Sanner og Tybring-Gjedde. Men når sistnevnte konkluderer med at «vinglingen» er et resultat av politisk taktikkeri må hun gi et argument for det. Noe slikt får vi ikke i teksten.
Summen er et debattinnlegg som i grunn ikke fører argumenter verken for Høyres skolepolitikk eller imot Arbeiderpartiets skolepolitikk. Da har vi altså som fryktet fått en situasjon hvor vingle-retorikken går på bekostning av den saklige debatten.
Oppsummering: Å kalle meningsmotstandere, enten det er partier eller politikere, for «vinglete» er en skadelig ad hominem-argumentasjon. I verste fall fortrenger slike karakteristikker den saklige meningsutvekslingen.