«En ny dag, en ny #metoo i fleisen. Vil det noen gang ta slutt? Det er to grunner til å frykte at svaret er nei», skriver Kyrre Wathne i Morgenbladet (17.01.18). Forklaringen hans på hvorfor seksuell trakassering forekommer avhenger av påståtte forskjeller mellom menns og kvinners seksualitet. Vi går igjennom argumentet.
Kyrre Wathne ønsker å gi en evolusjonspsykologisk forklaring på seksuell trakassering. Forklaringen tjener også som et argument for hvorfor trakasseringen mest sannsynlig kommer til å fortsette. Argumentet beror på to premisser:
- Det er en komplisert sammenheng «mellom makt og sex».
- Det er en stor forskjell «mellom menns og kvinners seksuelle psykologi».
Siden forklaringen hans ligger i samspillet mellom menn og kvinner, antar vi at Wathne mener det finnes en annen forklaring på tilfellene hvor menn trakasseres av kvinner, eller når begge partene er av samme kjønn (f eks i modellbransjen). Uten å ta stilling til hvorvidt (1) og (2) er tilfelle, så er vårt poeng det følgende: slik premissene blir fremstilt er de ikke gode grunner for Wathnes konklusjon.
Den første premissen er avgjørende. Wathne hevder at seksuell trakassering «handler om makt», men sier videre at «sammenhengen mellom makt og sex er komplisert». Den kompliserende faktoren som nevnes er at kvinner er seksuelt tiltrukket av «menn med høy status». Dette medfører at menn med høy status havner i situasjoner som vil «sette dem på prøve» og «en del av dem vil stryke».
La oss anta at Wathne har rett angående det «kompliserte forholdet» mellom makt og sex. For ham innebærer det at kvinner er disponert til å ønske sex med menn med høy status. Seksuell trakassering, derimot, involverer ofte kvinner som blir utsatt for seksuell oppmerksomhet til tross for at de ikke ønsker det. Det asymmetriske maktforholdet er gjerne årsaken til at det blir holdt skjult eller undertrykt (som i Weinstein-saken).
Premiss (1) gir dermed ingen forklaring på fenomenet som faktisk skal forklares: at kvinner blir utsatt for seksuell oppmerksomhet imot deres vilje. (Med mindre Wathne kan forklare hvorfor seksuelt begjær for menn med høy status sannsynliggjør trakassering.)
Den andre premissen begrunnes med følgende:
Kvinners og menns hjerner er selektert for å løse litt ulike problemer, ikke minst når det gjelder makevalg. Det bør derfor ikke overraske oss at menn og kvinner ser verden på forskjellige måter, med et perspektiv som understøtter egne prioriteter.
I tillegg til at kvinner foretrekker menn med høy status, blir vi nå fortalt at menn er «mer positive til kortsiktige seksuelle forbindelser». Mannlig seksualitet er også mer «spontan» og «visuelt orientert». Gitt kjønnenes forskjellige «perspektiv» hender det ofte at menn ender opp med å «forveksle vennlighet og interesse».
La oss igjen anta at det Wathne sier er sant. I beste fall vil det bare kunne bidra til å forklare tilfeller hvor den trakasserende parten tror at kvinnen ønsker seksuell oppmerksomhet. Med andre ord, når seksuell trakassering er et resultat av en misforståelse. To ting mangler for at Wathne skal kunne bruke dette som en forklaring på seksuell trakassering generelt.
For det første trenger han et argument for påstanden om at menn regelmessig misforstår kvinners ønsker om seksuell oppmerksomhet. Er det slik at når kvinner blir utsatt for seksuell oppmerksomhet (imot sin vilje) så tror den trakasserende parten som oftest at de egentlig ønsker det? Det er uklart hva Wathne selv mener om dette, for han undergraver sin egen premiss ved å si at det er «ingen misforståelse som ligger under når en voksen mann velger å ha sex med en full 16-åring».
Det andre som mangler er en forklaring på hvordan menns «perspektiv» systematisk leder til feilaktige trosoppfatninger. Påstander som at «menn og kvinner ser verden på forskjellige måter» og «[k]vinners og menns hjerner er selektert for å løse litt ulike problemer, ikke minst når det gjelder makevalg» er for vage til å være forklarende. Hva er det med «menns hjerner» eller mannlig psykologi som angivelig leder til vrangforestillinger om kvinners seksualitet? Inntil vi har et svar på dette, så er (2) ingen forklaring på seksuell trakassering.
Wathne fikk videre anledning til å utbrodere ideene sine på Dagsnytt 18 (01.02.18). NRKs Fredrik Solvang stilte spørsmålet: «hvor stor del av det vi omtaler som seksuell trakassering kan tilskrives evolusjon?» Han fikk et lite sammenhengende svar:
Det er nok ikke så lett å kvantifisere, og det er ikke noe tvil om at kultur er en viktig del av dette bildet. Det er jo på en måte en stor kulturforandring som er grunnlaget for at vi overhodet har fått metoo kampanjen. Til det bedre, selvfølgelig. Men en del av bildet er også biologi. Og det er jo ikke helt tilfeldig at at de vi ser gang, etter gang, etter gang, er mektige menn som har misbrukt sine posisjoner overfor unge kvinner.
Svaret har ingenting med evolusjonære forklaringer å gjøre. Generelt sett er det åpenbart at biologi er «en del av bildet». Våre biologiske egenskaper har innflytelse på våre psykologiske disposisjoner. Om det finnes det ikke mye uenighet. Det er også åpenbart at det ikke er tilfeldig at seksuell trakassering som oftest utføres av menn mot kvinner i asymmetriske maktforhold. Det er, oss bekjent, ingen som påstår noe annet. Wathnes kommentarer gir oss altså ingen grunn for å tro at seksuell trakassering kan forklares gjennom evolusjonspsykologi.
Tillegg: Wathnes jernmannsargument
Tveit, Heiervang og Andreassen (heretter referert til som «forfatterne») kritiserte Wathne i et påfølgende innlegg i Morgenbladet (26.01.18). Her sier de blant annet:
Det er noe rart med at nesten hver gang det er snakk om kjønn og psykologi, er det Darwin og evolusjonspsykologien som legges til grunn… Så vidt oss bekjent er det ikke slik at Darwins teori er den klart foretrukne forklaringsmodellen for hvordan vi mennesker samhandler i 2018.
Wathne kom med følgende svarreplikk (Morgenbladet 29.01.18):
Formodentlig aksepterer psykologistudentene at vi faktisk har evolvert. I så fall er de på vei til å bli evolusjonspsykologer, enten de vil eller ei. De kan velge å bli dårlige evolusjonspsykologer, som avviser en mangslungen litteratur uten å stifte nærmere bekjentskap med den. Eller de kan velge å bli gode evolusjonspsykologer, som kritisk vurderer denne forskningen, forkaster det som er dårlig, og bruker det som er godt.
Svaret imøtegår ikke innvendingen. For det første kommer det tydelig fram i forfatternes innlegg at evolusjonsteorien er en felles antagelse. Så den første setningen er et retorisk virkemiddel Wathne bruker for å så tvil om motpartens posisjon uten å måtte faktisk påstå noe negativt. (Til sammenligning: «Formodentlig aksepterer Wathne at seksuell trakassering er uheldig».)
Forfatterne etterlyser et argument for hva evolusjonspsykologiske forklaringer bidrar med i denne debatten. De blir istedenfor møtt med påstanden om at hvis de «aksepterer… at vi faktisk har evolvert» så «er de på vei til å bli evolusjonspsykologer, enten de vil eller ei». Dette er eksempel på et retorisk virkemiddel som kalles «jernmannsargument». Gjennom en feilaktig skildring av sin egen posisjon, så fremstilles den som sterkere og mer plausibel enn det den egentlig er.
Så hvordan skildrer Wathne sin egen posisjon feilaktig? Mens generell evolusjonsteori er allment akseptert blant vitenskapsfolk, så er det ikke tilfelle med evolusjonspsykologi. Det har å gjøre med at evolusjonspsykologiske forklaringer som regel legger til grunn flere kontroversielle antagelser som ikke er en del av evolusjonsteorien som sådan (f eks en sterk form for adapsjonisme og massiv modularitet). Wathne villeder dermed leserne når han fremstiller evolusjonspsykologiens premisser som helt naturlige følger av noe ukontroversielt.