Hvorfor er kun 37% av FrPs velgere kvinner, mens SVs kvinneandel er hele 70%? Klassekampen spurte Fremskrittspartiets Jon Engen-Helgheim hvordan han forklarer kjønnsforskjellene. Han mener forskjellene skyldes at kvinner og menn har ulikt tenkesett:
«Nå skal jeg passe meg litt, men menn klarer i større grad å se gjennom den overflatiske, følelsesmessige innpakningen som venstresida er gode på. De ser at man ikke er usolidarisk selv om man stemmer Høyre eller Frp.»
Ifølge Engen-Helgheim er menn altså mer utpreget rasjonelle, de «tenker mer med hjernen enn med hjertet». Kvinner derimot er mer tilbøyelige til å la seg «styre av følelser» når de skal fatte beslutninger. Engen-Helgheim mener dette er spesielt utslagsgivende i innvandringspolitikken, hvor «venstresida spekulerer i å bruke følelsesladet språk».
Det offentlige ordskiftet er fullt av spekulative, men beleilige, forklaringer. Forsøk på å «forklare» hvorfor meningsmotstandere har de oppfatningene de har, ender ofte opp som fordekte forsøk på å mistenkeliggjøre dem. Et fellestrekk er at standpunkt man er uenige i blir bortforklart som et resultat av irrasjonalitet, følelser eller andre psykologiske årsaker som har kortsluttet deres kritiske evne. Hvis man lykkes i å fremstille motpartens synspunkt som irrasjonelt, sparer man seg bryet med motargumenter.
Engen-Helgheims forklaring er et godt eksempel. For det første er det en svak forklaring fordi den beror på høyst omstridte antagelser. Den antar blant annet at kvinner er mindre rasjonelle enn menn, og at de lettere lar seg overtale av appell til følelser. Det er også langt fra åpenbart at emosjonelt ladet retorikk er karakteristisk for «venstresiden», mens FrP argumenterer med «harde ord… uten noen emosjonell innpakning».
I tillegg finnes det alternative forklaringer som ikke deler disse svakhetene. Én mulighet, som Klassekampen nevner, er at de politiske kjønnsforskjellene er et resultat av andre ulikheter mellom menn og kvinner, som at kvinneandelen er større både i offentlige sektor og blant deltidsansatte, mens personer i lederstillinger og stillinger med høy lønn som oftest er menn.
Engen-Helgheims forklaring er likevel beleilig for FrP. For en konsekvens av beretningen hans er at hvis du ikke stemmer på FrP, så skyldes det i stor grad at dine vurderinger av politiske spørsmål er irrasjonelle. Så selv om forklaringen ikke er spesielt overbevisende, så tjener den en retorisk funksjon.
En slik forklaring kan nemlig brukes til å delegitimere meningsmotstanderes synspunkter. Hvis vi hevder at du tror det du gjør fordi du er irrasjonell, godtroende eller naiv, så antyder vi samtidig at du ikke har gode argumenter for dine egne oppfatninger. Da kan andre også komme til skade for å konkludere med at det heller ikke finnes gode argumenter for synspunktene dine.
La oss se på et annet eksempel fra denne sjangeren. Etter Rødts oppslutning i Oslo på 9,3% i en måling utført i fjor, skrev VGs Astrid Meland et innlegg om «forklaringen på Rødts suksess». Også her blir forklaringen preget av at Meland selv er svært skeptisk til Rødts politikk.
Ifølge henne skyldes den økende populariteten først og fremst at «Rødt er – skrekk og gru – blitt kult». Partileder Bjørnar Moxnes – en mann som «stadig tropper opp» i media for å diskutere «hverdagsproblemer med andre kjendiser» – pekes ut som arkitekten bak partiets nye renommé. Med sin «merkevarebygging av seg selv» har han sørget for at det er blitt «moteriktig å være radikal» blant «eliten» og fagbevelsen.
I likhet med Engen-Helgheim, så mener Meland at dreiningen mot venstresiden i norsk politikk er et resultat av følelser fremfor fornuft, person fremfor sak. Ifølge henne er det Moxnes’ sjarm og medietekke, ikke Rødts politikk, som har ledet til økt oppslutning. Også her finnes det åpenbart andre forklaringer. Det er for eksempel mulig at flere i Oslo foretrekker Rødt på grunn av politikken deres, ikke fordi de er forført av Moxnes.
Imidlertid utelukker Meland slike alternativer fordi hun mener det ikke er fornuftig å stemme på Rødts politikk. Hun skriver blant annet at partiet bare tilbyr «enkle, populistiske løsninger» og at deres «ideologiske kjerne er helt fjern». Dermed må forklaringen på den økte oppslutningen være at Oslo-velgerne har latt seg narre. Da er det ikke overraskende at Meland innleder med å si: «Oslofolk er sprø, tenker jeg ofte».
Å «forklare bort» meningsmotstanderes synspunkt kan også brukes som en debatteknikk. Her er et eksempel fra en debatt på Dagsnytt Atten om konflikten mellom Russland og Ukraina. Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde foreslo at Norges forsvarspolitikk burde ta inn over seg «hvordan Russland tenker og hvorfor Putin reagerer som han gjør». Bekymringen Tybring-Gjedde gav uttrykk for er at en aggressiv utenrikspolitikk vil styre NATO og EU inn på en kollisjonskurs med Russland.
Hårek Elvenes (H) svarte med å anklage Tybring-Gjedde for å ha falt for den «russiske propagandaen»: «Hadde du spurt Putin hva han synes, så hadde han antageligvis sagt at dette høres fint ut: Mine kommunikasjonsfolk har gjort en god jobb overfor Tybring-Gjedde.»
Elvenes’ fremgangsmåte følger mønsteret beskrevet ovenfor, men mens kvinnene lar seg styre av følelser, og Oslo-velgerne forføres av Moxnes, lar Tybring-Gjedde seg manipulere av Kreml. Faren er at vi overser en annen og enklere forklaring, nemlig at Tybring-Gjeddes utenrikspolitiske standpunkt er et resultat av argumentene han presenterer – enten de er gode eller dårlige.
Istedet foregir Elvenes å forklare motdebattantens utenrikspolitiske standpunkt med at han er blitt offer for russisk propaganda. Det bidrar til å mistenkeliggjøre Tybring-Gjedde, en taktikk som vil svekke hans troverdighet i publikums øyne. Elvenes’ forklaring fungerer med andre ord som et personargument: FrPs utenrikspolitiske talsmann er kompromittert av russisk propaganda, og vi bør derfor ikke lytte til ham.
Er meningsmotstandernes dømmekraft kortsluttet, eller deres motiver mistenkeliggjort, vinner du debatten på walkover. Men den politiske samtalen taper.
Oppsummering: Når man er uenig med andre er det fristende å «forklare bort» synspunktene deres som et resultat av en kortslutning. Men det er sjelden en treffende forklaring på meningsmotstanderes synspunkter at de er ute av stand til å gjøre rasjonelle og kritiske vurderinger. Dessverre er slike forklaringer beleilige i politikken fordi de samtidig fratar motparten troverdighet.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (1. mars 2019).
Foto: Skjermdump fra NRK.no.
