Et vanlig retorisk grep i politiske debatter er å bruke såkalt stråmannsargumentasjon. Stråmannsargumentasjon er en slutningsfeil som består i å tillegge en annen mening til motparten enn den han eller hun har uttrykt, for deretter å argumentere mot den oppkonstruerte meningen. Jo mer ekstrem og uforsvarlig oppfatningen du tillegger motparten er, desto enklere er det å finne motargumenter.
For eksempel:
A: Norge bør satse på vindkraft.
B: Uten olje vil Norges økonomi kollapse.
I eksempelet er person A for å satse på vindkraft, kanskje på grunn av miljøhensyn. Bs svar er et stråmannsargument fordi det angriper en annen posisjon, nemlig at Norge skal stanse eller sterkt redusere oljeutvinning. Det er selvfølgelig mulig at A også har en slik oppfatningen om oljeutvinning, men B kan ikke uten videre tillegge A oppfatningen med mindre den er uttalt.
Faren med stråmannsargumentasjon er at den kan villede tilhørere til å tro at B har bedre argumenter mot As posisjon enn det som egentlig er tilfelle. Trolig vil også flere være uenige med stråmannsposisjonen enn As egentlige mening.
En lignende retorisk strategi brukes ofte for å unngå vanskelige spørsmål i politiske debatter. Hvis en journalist stiller et spørsmål politikeren ikke har et godt svar på, kan det være fristende å besvare et annet spørsmål som de faktisk har et godt svar på.
La oss se på et eksempel fra nyere tid, nemlig debatten om omorganiseringen av Statistisk Sentralbyrå.
I Stortingets muntlige spørretime 15. november måtte Statsminister Erna Solberg svare på spørsmål om Finansminister Siv Jensens manglende tillit til SSB-direktør Christine Meyer, og prosessen som førte til at Meyer fratrådte som direktør 13. november. (Se mer om bakgrunnen til SSB-konflikten nedenfor.)
Statsministeren fikk blant annet spørsmål om hvorfor Meyer ikke fikk gå ut offentlig med nyhetene om at hun og Siv Jensen hadde kommet til enighet om å utsette omorganiseringen. Nestleder i Arbeiderpartiet Trond Giske spurte Statsministeren om de elleve dagene Meyer måtte vente før nyhetene ble kjent:
Trond Giske: […] Hvorfor mener statsministeren at dette er en forsvarlig måte å behandle en direktør som hun selv har oppnevnt i kongelig statsråd på?
Statsminister Erna Solberg: Det tegnes et bilde av at de endringene som skjer i SSB, er knyttet til én enkelt forsker eller til spørsmålet om forholdet mellom Fremskrittspartiet og innvandringsstatistikk. Jeg mener at dagens oppslag fra LOs og NHOs sjefsøkonomer tydelig torpederer den vinklingen i debatten.
Dette har vært en bekymring for de store utfordringene vi har, hvis vi ikke kan produsere den statistikken som Teknisk beregningsutvalg trenger, som vi trenger til klimaforskningen og for å følge klimautviklingen, om vi når utslippsmålene våre, og på andre områder med hensyn til arbeidslivet. Derfor er det mange signaler knyttet til omorganiseringen, om den vil levere nok på de grunnleggende statistikkspørsmålene som vi trenger, som har vært årsaken for dette.
Et sånt tidsscenario i en diskusjon, når media starter diskusjoner, når det blir stort fokus, så blir det stort – med hensyn til spørsmålet om hvorfor finansministeren mente man ikke var ferdig med løsningen, var det fordi det fortsatt var drøftinger mellom Finansdepartementet og SSBs ledelse, og dette må finansministeren få lov å svare på i de spørsmålene som kontrollkomiteen har sendt til Finansdepartementet.
La oss se på Statsministerens svar i detalj. Gis det en begrunnelse av hvorfor Christine Meyer ikke fikk offentliggjøre at hun og Finansministeret var kommet til enighet?
Statsministeren innleder med å si at «det tegnes et bilde av at de endringene som skjer i SSB, er knyttet til én enkelt forsker». Giske bruker riktignok mye av sin tid på å beskrive debatten omkring SSB-forskeren Erling Holmøy, men uten å hevde at omorganiseringen skyldes Holmøy eller innvandringsstatistikk.
Deretter argumenterer Statsministeren for at dette «bildet» ikke er riktig. Hun forklarer at hennes og Finansdepartementets bekymringer snarere har dreid seg om «de store utfordringene» i SSB. Hun lister opp de viktige statistiske oppgavene SSB har ansvar for.
Alt dette er altså ment å tilbakevise et unøyaktig «bilde» av endringene i SSB. Problemet er at ingen av opplysningene forklarer hvorfor Finansdepartementet ikke ville la Christine Meyer offentliggjøre at hun imøtekom kravet om å utsette omorganiseringen. Statsministeren svarer ikke på Giskes spørsmål, men på et annet spørsmål som hun har svar på.
Til sist i innlegget returnerer Statsministeren til Giskes egentlige spørsmål, men bare for å si at Finansminister Siv Jensen må selv svare på hvorfor tidslinjen var som den var. Det kunne hun sagt først som sist.
Bakgrunn om SSB-konflikten
Christine Meyer fratrådte som direktør for Statistisk Sentralbyrå fra og med 13. november i år. Finansministeren hadde da uttrykt at hun ikke lenger hadde tillit til Meyer. Bakgrunnen var en kontroversiell omorganisering av SSBs forskningsavdeling.
Omorganiseringen av SSB fikk betydelig oppmerksomhet i media etter at det ble kjent at den ville påvirke rollen til Erling Holmøy, en SSB-forsker som har arbeidet med innvandringsstatistikk. Frykten var at omrokkeringen i virkeligheten var et resultat av politisk innblanding. Meyer selv viste til at omorganiseringen var planlagt for å øke SSBs forskningsproduktivitet.
I følge Meyer mottok hum imidlertid en «uoffisiell» telefon fra Finansdepartementet noen dager før et avtalt møte 30. oktober. I telefonsamtalen skal hun ha blitt fortalt at problemet med omorganiseringen kunne løses hvis Erling Holmøy fikk beholde sin opprinnelige jobb i SSB. Meyer sier at hun nektet å imøtekomme kravet med mindre hun fikk en skriftlig instruks fra Finansministeren. En slik skriftlig instruks fikk hun imidlertid aldri.
Siv Jensen har på sin side benektet at en slik uoffisiell telefonsamtale har funnet sted. Det har riktignok vært flere telefonsamtaler mellom Meyer og Finansdepartementet, men uten at det har blitt bedt om spesialbehandling av Erling Holmøy.
Meyer forteller at i møtet 30. oktober foreslo Finansministeren at hele omorganiseringen skulle utsettes. Meyer sa først at utsettelse var uaktuelt, men dagen etterpå tok hun kontakt på ny for å imøtekomme Finansministerens forslag. Dette er både Meyer og Siv Jensen enige om.
Etter at Meyer gikk med på utsettelsen ba hun om å få gå ut med nyhetene offentlig. Hun fikk imidlertid beskjed om at Finansministeren ikke ønsket dette. I stedet måtte Meyer vente ni dager på neste møte med Finansdepartementet. I mellomtiden raste debatten i media.
