Lederen i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn, har skrevet debattinnlegget «Vi må vinne krigen mot norsk» (Dagbladet 28.12.17). Aasbrenns innlegg er en oppfordring til å støtte opp om norsk språk. Vi har sett nærmere på argumentasjonen.
Leseren møtes med følgende advarsel:
No er det fleire krefter som på kvar sin kant rustar til krig mot norsk. Den krigen må alle vi som er glade i norsk, vinne. Vi kan ikkje bli generasjonen som avskaffa norsk som det samfunnsberande språket i Noreg.
Det er spesielt én argumentativ egenskap vi skal se nærmere på i teksten, nemlig «appell til følelser». Dette er en type feilslutning som forsøker å etablere at en konklusjon er riktig ved å vekke følelser hos tilhøreren (f eks sinne, stolthet, medynk, frykt).
Poenget er ikke at argumentasjonen handler eksplisitt om mottakerens følelser. «Appell til følelser» benytter følelsesladede uttrykk for å manipulere tilhørere til å akseptere en påstand. Ofte gjøres dette ved å omformulere politiske påstander eller forslag med såkalt emotivt språk. Et kjent eksempel fra amerikansk politikk er Presiden George W. Bush’ skolepolitiske slagord «No Child Left Behind». I høstens valgkamp i Norge hadde vi også den mye omtalte diskusjonen om at «norske verdier er under angrep». Felles for slike uttrykk er at de fremprovoserer følelser hos velgerne, men avslører lite om det egentlige innholdet.
Når vi returnerer til Aasbrenns tekst er det mulig å identifisere tilsvarende retoriske grep. Gjennom teksten får vi høre om en «krig mot norsk»:
- «Dette er ikkje ein krig om norsk, det er ein krig mot norsk.»
- «Kulturministeren bør stanse alle som vil krige mot norsk.»
- «No er det fleire krefter som på kvar sin kant rustar til krig mot norsk.»
Selv om Aasbrenn går hardt ut er det selvfølgelig ikke slik at han mener at det faktisk føres en krig mot norsk. Uttrykket «krig mot norsk» brukes som en metafor. Men hvorfor velger Aasbrenn denne metaforen? Hvorfor bruker han andre uttrykk som for eksempel «han [tar] det norske språket som gissel», «kulturell katastrofe» og «når ein dialekt døyr, er det som ei stavkyrkje som brenn ned»?
Uttrykkene er retoriske virkemidler som skal formidle hvor alvorlig Aasbrenn mener den språkpolitiske utviklingen er. Men de utgjør også en appell til følelser som leder oss til Aasbrenns konklusjon, nemlig at vi bør støtte opp om norsk språk.
Strategien er som følger: For lesere som allerede er emosjonelt knyttet til norsk språk, vil en «krig mot norsk» fremstå som en akutt grunn til å motvirke «kreftene» Aasbrenn refererer til. For andre lesere bidrar uttrykk som «kulturell katastrofe» og «stavkyrkje som brenn ned» til å anspore følelsesmessige reaksjoner.
Men hva er egentlig innholdet i «krigen mot norsk»? Og hvilke «krefter» er det som «rustar til krig»? Spørsmålet er om eksemplene Aasbrenn gir er dramatiske nok til å fortjene slik språkbruk. I innlegget vises det til et knippe språksaker som har vært diskutert i media i den senere tid. Blant annet skal Høgskolen i Oslo og Akerhus (HiOA) søke om å bli universitet, men da med navnet OsloMet – Storbyuniversitetet.
Uavhengig av om hvorvidt navnet er utidig (eller i strid med statens regler) så kvalifiserer dette neppe som «krig mot norsk», selv i overført betydning. Videre sier Aasbrenn:
No har HiOA ein rektor som «(…) synes det skal utrolig mye til for å forsvare å skrive en doktorgrad på norsk», slik Curt Rice har uttalt til Språknytt. Denne rektoren meiner det er bra om vi skriv mindre norsk i Noreg.
Det fremgår ikke i teksten om Curt Rice faktisk har sagt at det er bra om vi skriver mindre norsk i Norge. Men sitatet vi får fra Aasbrenn forplikter definitivt ikke rektoren til et slikt syn. Bare fordi man mener at de fleste doktorgrader bør skrives på engelsk følger det ikke at man også må mene at man generelt bør bruke engelsk fremfor norsk. Rices syn på akademisk publisering er forenelig med å mene at vi bør bruke mer norsk i andre sammenhenger (f eks i undervisning, på internett, på TV).
Den neste saken Aasbrenn nevner er Trond Verneggs (formann i Riksmålsforbundet) forslag om at bokmål bør kalles norsk. I følge Aasbrenn er dette å ta «det norske språket som gissel». Kjernen i striden er at hvis bokmål skal døpes om til å hete ganske enkelt «norsk», da vil nynorsk ikke lenger falle inn under betegnelsen «norsk».
Aasbrenn fortsetter:
Om Vernegg får det som han vil, vil ord som «eg» og «ikkje» i framtida høyre til noko anna enn det norske språket. Ja, til og med ordet «kjærleik», som i 2004 blei kåra til det vakraste ordet vi har, kan i framtida stå utanfor norsken.
Kanskje er «kjærleik» et spesielt vakkert ord, men det er altså ingen som har foreslått å avskaffe verken det eller andre norske ord. Formålet med eksemplet er i stedet å få Verneggs forslag til å fremstå som en form for språkvandalisme, ikke ulikt kirkebrenning.
Det er et generelt problem med appell til følelser at det emotive språket kamuflerer sakens faktiske innhold. I Aasbrenns innlegg er dette blant annet fordi selve uttrykket «krig mot norsk» brukes med to forskjellig betydninger. Det er altså en ekvivokasjon i teksten, en argumentasjon som beror på flertydigheten til ett eller flere uttrykk som brukes i konklusjonen eller premissene. Mens én del av teksten forsøker å etablere at norsk språk generelt (bokmål, nynorsk, dialekter) er under press fra engelsk språk, handler det i den andre delen om at nynorsk og dialekter er under press fra bokmål.
Det er fullt mulig å være bekymret for begge deler—slik som Aasbrenn nok er—men de to fenomenene bør med fordel holdes adskilt i argumentasjonen. Det er tross alt to uavhengige konklusjoner.
Det er imidlertid andre poeng i teksten som hadde fortjent mer plass enn «krigsargumentene». Aasbrenn nevner mekanismer han mener fortrenger norsk språk, for eksempel insentiver for engelsk i akademiske tekster, digitalisering og krav om engelsk i næringslivet. Den argumentative byrden er å sannsynliggjøre at slike mekanismer faktisk bidrar til at vi blir «generasjonen som avskaffa norsk som det samfunnsberande språket i Noreg». Dessverre blir ikke en slik sammenheng godt nok belyst i innlegget.
Foto: Faksimile Dagbladet.no