At Norges olje- og gassproduksjon har gitt betydelige inntekter til staten er ukontroversielt, men er produksjonen også bra for klimaet? Fra Twitter- og Facebook-kontoen til interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass (NOROG) fikk vi nylig et gjensyn med et svært omstridt argument i klimapolitikken:
«En styrt nedtrapping av produksjonen på norsk sokkel vil måtte erstattes av produksjon fra andre områder i verden.
Da snakker vi om produksjon som potensielt kan bidra til en forverring av miljø- og klimaproblemet fordi andre, skitnere produsentland tar over.»
NOROG bruker ikke bare argumentet på sosiale media. Administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har også argumentert på lignende måter en rekke ganger siste tiden: på Politisk Kvarter om klimastreiken, på Dagsnytt Atten mot MDGs talsperson Arild Hermstad, og i et debattinlegg i Klassekampen. Men til tross for at dette argumentet har blitt kalt olje- og gassindustriens «kronargument», så kommer det til kort.
Argumentet er langt fra nytt. Det har blitt fremmet av politikere, selskaper og lobbyister de siste ti årene, men har også blitt imøtegått fra flere hold. Leder i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, har for eksempel nylig kalt det en «livsløgn».
Konklusjonen til argumentet skal være at vi ikke bør ha en styrt nedtrapping av produksjonen på norsk sokkel. Vi får ikke vite nøyaktig hva som ligger i «styrt nedtrapping». Det kan for eksempel innebære avvikling av produksjonen innen 2035, slik MDG og AUF har gått inn for, nedtrapping via endringer i oljeskatteregimet eller reduksjon i nye utvinningstillatelser.
Argumentet er et konsekvensargument: det viser til antatt negative konsekvenser av styrt nedtrapping, nærmere bestemt en forverring av klimagassutslippene. Den første premissen er at nedtrapping av produksjonen på norsk sokkel må lede til tilsvarende økt produksjon andre steder. Denne premissen er bestridt, men det skal vi ikke se nærmere på i denne omgang.
Det er argumentets andre premiss som har fått klart mest oppmerksomhet. Her sier NOROG at etterspørselen vil dekkes inn av «skitnere produsentland», eller «land med mer forurensende produksjon» (NOROG endret teksten på Facebook etter kritikk). De to premissene skal sammen sannsynliggjøre konsekvensen, altså at det vil lede til en forverring av utslippene. Siden man bør velge alternativet med lavest utslipp, er konklusjonen at vi bør unngå styrt nedtrapping.
Nå skriver riktignok NOROG bare at andre produsentland «potensielt kan bidra til en forverring av miljø- og klimaproblemet». Men hvis det kun er snakk om en «potensiell» forverring, så burde de også ha kvalifisert konklusjonen. Det har de glemt. I stedet skriver de kategorisk at en styrt nedtrapping «ikke vil ha noe effekt på globale utslipp».
Så hvordan sannsynliggjør NOROG at «skitnere produsentland» vil ta over produksjonen? Det påstås ofte at Norges olje- og gassproduksjon er den «reneste» produksjonen. Da Schjøtt-Pedersen i 2016 hevdet til NRK Brennpunkt at olje- og gassproduksjon på norsk sokkel har «de laveste utslippene … i hele verden», viste han til tall fra International Association of Oil & Gas Producer (IOGP). Men NRK påpekte at tallene bare angav gjennomsnittelige utslipp fra regioner, og ikke enkeltland. I tillegg viste det seg at ifølge IOGP har midtøsten lavere gjennomsnittsutslipp fra produksjon enn Norge. Dermed falt grunnlaget for å hevde at Norge hadde lavest utslipp bort.
Siden den gang har Schjøtt-Pedersen imidlertid hentet inn ny data. Både innlegget i Klassekampen og NOROGs Miljørapport 2018 viser til en analyse konsulentselskapet Rystad Energy (2016) har utført på deres vegne. Her sammenlignes de 20 største produsentlandenes utslipp, og Norge kommer best ut (s. 41).
Tallene fra analysen handler om CO2-utslipp per tonn oljeekvivalent. Det betyr at rangeringen er basert på gjennomsnittet for gassproduksjon og oljeproduksjon samlet. Gassproduksjon er typisk forbundet med lavere CO2-utslipp enn oljeproduksjon. Derfor vil land med stor andel gassproduksjon, som Norge, komme bedre ut enn land med liten andel gassproduksjon. I tillegg inkluderer analysen utslipp forårsaket av forbrenningen av olje og gass. Her vil igjen land med større andel gassproduksjon komme bedre ut, siden gassforbrenning gir langt mindre CO2-utslipp enn oljeforbrenning. Tallene sier altså ikke noe direkte om hvor «ren» norsk olje er.
Beleilig nok er det tvetydig i formuleringen til NOROG om de sikter til oljeproduksjon, gassproduksjon eller begge deler. Argumentet snakker bare om «produksjon på norsk sokkel». Men den vedlagte oversikten over verdens oljeprodusenter antyder at argumentet handler om oljeproduksjon. Forskjellen er relevant siden oljeproduksjon og gassproduksjon i flere sammenhenger diskuteres uavhengig av hverandre (f eks var klimastreikens krav rettet mot oljeproduksjonen).
Selv om vi ikke kan fastslå at oljeproduksjonen på norsk sokkel har lavest gjennomsnittsutslipp, så har vi gode grunner til å tro at utslippene er blant de laveste. Faktisk.no viser til nyere data fra en artikkel i tidsskriftet Science. Her har forskere fra Stanford brukt mer omfattende data til å rangere oljeprodusentlandene etter gjennomsnittelige utslipp. Norge havner på sjette plass. Faktisk.no påpeker imidlertid at gitt feilmarginen kan det likevel ikke utelukkes at Norge har lavest utslipp. Men det kan likeledes heller ikke utelukkes at Norge har høyere utslipp enn gjennomsnittet.
For NOROGs argument er det uansett nok at norsk produksjon har lavere utslipp enn produksjonen som vil erstatte den, ikke nødvendigvis at norsk produksjon har lavest utslipp. I intervjuet med Brennpunkt svarer også Schjøtt-Pedersen at «[o]m Norge kommer på første- eller andreplass endrer ikke hovedpoenget: at det er en stor fordel for klimaet at den oljen og gassen som produseres skjer i Norge».
Men det Schjøtt-Pedersen kaller «hovedpoenget» følger ikke. For argumentet forutsetter også at oljeproduksjonen som overtar har høyere utslipp. Det avhenger av hvilket land som overtar produksjonen. Ifølge Science-artikkelen har for eksempel Saudi-Arabia lavere gjennomsnittsutslipp enn Norge, og i tillegg en langt større produksjon. Så hvis økt produksjon i Saudi-Arabia erstatter en norsk nedtrapping, er NOROGs «kronargument» et argument for nedtrapping av norsk produksjon.
I tillegg er det uklart hvor relevant produsentlandenes gjennomsnittelige utslipp er. Professor Knut Einar Rosendahl (NMBU) påpeker til Brennpunkt at det er stor variasjon i utslippene fra felt til felt hos produsentlandene. Selv om Norge har olje- og gassfelt med svært lave utslipp (f eks Ekofisk), finnes det også andre oljefelt (f eks Brage, Veslefrikk) med utslipp langt over det globale gjennomsnittet. Derfor sier også Rosendahl at det blir «misvisende» å kalle norsk olje «ren». Hvis styrt nedtrapping av norsk produksjon først rammer feltene med høyest utslipp, så vil vi få en reduksjon i globalt totalutslipp selv hvis produksjonen erstattes av felt med gjennomsnittsutslipp.
Når Brennpunkt spør Schjøtt-Pedersen om han ikke derfor har gitt et argument for å avvikle norske felt med høye utslipp, er svaret unnvikende:
«Vi har jo de laveste utslippene globalt sett. Jeg tror det blir for snevert å se felt for felt. Det kan variere fra det ene feltet til det andre. Men Norge samlet sett har altså en veldig, veldig gunstig situasjon.»
Oppsummering: NOROGs argument er en grov overforenkling. Konklusjonen avhenger av en rekke uberettigede antakelser, og selve argumentet inneholder flere uheldige flertydigheter. Resultatet er at NOROGs argument ikke etablerer konklusjonen. I tillegg kan det fort vise seg at argumentet i realiteten støtter den motsatte konklusjonen, nemlig styrt nedtrapping.
