Psykologiske eksperimenter tyder på at mennesker er dårlige til å trekke logiske slutninger. Når vi vurderer og bruker argumenter kjemper vi i mot tilbøyeligheter til å ta kognitive snarveier. Mye tyder også på at hvilke oppfatninger vi har preger hvilke argumenter vi aksepterer. Her ser vi på et kjent fenomen i eksperimentell psykologi: «oppfatningstendens».
Her er en liten logikkoppgave. Se på de følgende argumentene (A, B, C og D):
Alle atleter er sunne personer.
Noen sunne personer er velstående.
Derfor er noen atleter velstående.
Alle munkene er menn.
Ingen munker er gift.
Derfor er noen menn ikke gift.
Alle menn er sunne personer.
Noen sunne personer er kvinner.
Derfor er noen menn kvinner.
Alle munkene er menn.
Ingen munker er kvinner.
Derfor er noen menn ikke kvinner.
I hvilke argumenter er det slik at konklusjonen følger fra premissene? [Svaret kommer i slutten av artikkelen.]
Våre evner til å resonnere og gjøre oss opp meninger er påvirket av kognitive bias. Dette er en fellesbetegnelse på systematiske feilvurderinger og feilslutninger mennesker har en tendens til å foreta i ulike kognitive prosesser. Slike spontane feil har sitt opphav i psykologiske eller sosiale mekanismer, og kjennetegnes ofte av at de gjør oss mindre mottakelige for informasjon som er i konflikt med våre egne oppfatninger og preferanser. En rekke slike kognitive bias er blitt identifisert av eksperimentell psykologi de siste tiårene, for eksempel bekreftelsestendens, ankring og framing.
En kognitiv bias som er særskilt viktig for logikk er oppfatningstendens (eng. belief bias). Dette er en tilbøyelighet til å vurdere argumenter på bakgrunn av hvorvidt man allerede tror på konklusjonen eller ikke.
I psykologiske eksperimenter har forskere oppdaget at vi oftere avviser gyldige argumenter med konklusjoner som går i mot våre egne oppfatninger, og aksepterer ugyldige argumenter med konklusjoner vi allerede tror på. Våre evner til å gjenkjenne god argumentasjon og avsløre dårlig argumentasjon er med andre ord påvirket av våre oppfatninger.
Dette er en kognitiv bias. Ideelt sett burde god argumentasjon lede oss til å forkaste feilaktige oppfatninger, men oppfatningstendensen arbeider mot oss.
Psykologer har utviklet forsøk hvor deltakerne blir bedt om å vurdere hvorvidt en konklusjon følger fra et knippe premisser. Ofte er argumentene som blir brukt såkalte syllogismer. Argumentene vi så øverst i artikkelen er nettopp syllogismer.
Her er noen andre eksempler fra en sentral artikkel om oppfatningstendens (Evans et al. 1983):
Ingen politihunder er mannevonde.
Noen veltrente hunder er mannevonde.
Derfor er noen veltrente hunder ikke politihunder.
La oss kalle argumentet (1). Dette er et eksempel på en gyldig syllogisme. Konklusjonen følger logisk fra premissene. Sagt litter annerledes, så må det være tilfelle at hvis premissene er sanne, så er konklusjonen også sann.
Vi kan bytte om uttrykkene «politihunder» og «veltrente hunder» i (1) for å få et annet syllogistisk argument (2):
Ingen veltrente hunder er mannevonde.
Noen politihunder er mannevonde.
Derfor er noen politihunder ikke veltrente hunder.
Argumentene (1) og (2) har samme logiske form. Siden (1) er gyldig, er (2) også gyldig.
Imidlertid er det en avgjørende forskjell mellom de to argumentene. Psykologene fikk på forhånd andre deltakere til å vurdere troverdigheten til de ulike konklusjonene. Mens konklusjonen i argument (1), «Noen veltrente hunder er ikke politihunder», ble vurdert som svært troverdig, ble konklusjonen i (2), «Noen politihunder er ikke veltrente hunder» vurdert som lite troverdig.
Deretter fikk andre deltakere i oppgave å vurdere argumentene. Resultatet var at gyldige argumenter hvis konklusjon hadde høy troverdighet ble akseptert oftere enn enn gyldige argumenter hvis konklusjon hadde lav troverdighet. Tendensen var enda sterkere i tilsvarende tilfeller hvor argumentet er ugyldig. Ugyldige argumenter med troverdig konklusjon ble akseptert langt oftere enn ugyldige argumenter med lite troverdig konklusjon.
En rekke eksperimenter har vært gjennomført i ettertid for å undersøke lignende tendenser (se for eksempel Klauer et al. 2000), og ikke minst for å avgjøre hvorfor våre oppfatninger skaper en skjevhet i vurderingen av argumenter. Det finnes foreløpig få allment aksepterte svar på nøyaktig hvilke kognitive mekanismer som ligger bak.
I mellomtiden må vi som skal vurdere og bruke argumenter leve med at våre oppfatninger kan stå i veien for god logikk. En tommelfingerregel kan være at vi bør se ekstra nøye på argumenter som foregir å tilbakevise ting vi allerede tror, og også på argumenter vi selv tar til inntekt for våre oppfatninger. I slike tilfeller kan vi enkelt bli villedet av kognitiv bias.
Ikke minst gjelder det for logikksjekk. Kognitiv bias og andre fordommer gjør at det alltid er en fare for at våre egne oppfatninger preger vurderingen av argumenter. I den forstand er logikk ikke forskjellig fra andre vitenskaper. Resultatene må stadig etterprøves.
Svar på logikkoppgaven: I argumentene (B) og (D) følger konklusjonen fra premissene (dvs. at argumentene er gyldige). I argumentene (A) og (C) gjør de ikke det (altså er argumentene ugyldige). Det er vanlig at deltakere i eksperimenter oppgir at (A) og (B) er gyldige, mens (C) og (D) ikke er det. Hypotesen er at dette skyldes oppfatningstendens. Se Manktelow (2012) for flere detaljer og referanser.
Foto: pixabay.com (CC0 Creative Commons).
