KrF-politiker, person og statsråd på én og samme tid

Forrige uke intervjuet NRKs Fredrik Solvang den nye familie- og barneministeren Kjell Ingolf Ropstad (KrF) på Debatten. Intervjuet fikk blandede reaksjoner ifølge Solvang, og flere reagerte på de mente var en uforsonlig intervjustil.

Var Solvang for hard i klypa med statsråden? Nei. Intervjuet var heller et eksempel på hvordan politikere systematisk unngår å svare på spørsmål med mindre journalistene følger opp. Vi har tidligere skrevet om slike ikke-svar fra Ap-leder Jonas Gahr Støre, olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

I Ropstad-intervjuet blir Solvang stadig tvunget til å gjenta spørsmålene sine. En del av forklaringen er at Ropstad insisterer på å svare som familie- og barneminister, mens Solvang helst vil høre hans svar som nestleder i KrF. Som statsråd svarer han for regjeringens politikk, mens han som KrF-nestleder svarer for partiets politikk. I tillegg må Ropstad av og til ganske enkelt svare for Ropstad.

Det er i utgangspunktet ikke problematisk at politikere forsvarer ulike plattformer. Folkevalgte må fremme partiets politikk, selv når de personlig er uenig. Statsråder må fremme regjeringens plattform, selv når partiet ikke har vunnet frem i forhandlingene. Likeledes er det helt legitimt at journalister stiller spørsmål både om partipolitikk og regjeringsplattform.

Imidlertid kan et hattebytte også være beleilig når politikere ønsker å unngå spørsmål. Det er slike tilfeller som kan lede til dobbeltkommunikasjon. Her er et utdrag fra intervjuet som illustrerer problemet:

Solvang: «Bør homofile kunne adoptere?»
Ropstad: «Det er regjeringens politikk, ja.»
S: «Mener du det?»
R: «Ja, jeg stiller meg fullt og helt bak den plattformen.»
S: «Mener du homofile bør kunne adoptere?»
R: «Ja. Det er regjeringen sin politikk.»

Ropstad svarer egentlig aldri på spørsmålet. Tidligere i intervjuet har han forsvart seg med at «jeg er både KrF-politiker, person og statsråd på én og samme tid, og jeg er invitert her som ny barne- og familieminister, og står hundre prosent bak den plattformen». Men Solvang påpeker at Ropstad også er «invitert som nestleder og mulig kommende leder i KrF», og det er fra KrF-nestlederen han ønsker et svar.

Etter at Ropstad har forvisset Solvang om at han stiller seg fullt og helt bak partiets program, spør Solvang hva det betyr at KrF «vil løfte frem ekteskapet mellom en mann og en kvinne, som en god og stabil ramme rundt barns oppvekst». Fortsettelsen ble en frustrerende affære. Først svarer Ropstad at KrF «ønsker å skape trygge familier». Mer opplysende blir det ikke etter at Solvang spør på ny: «[d]et betyr at vi ønsker å bygge politikk rundt det». Ingen av delene forklarer hva det vil innebære at KrF skal «løfte frem» ekteskap mellom mann og kvinne.

Solvang endrer taktikk og spør i stedet om Ropstad tror barn blir «tryggere med en mor og en far». Det svarer han heller ikke på, men viser til at det generelt er positivt at barn har «ulike forbilder, og det vil du ha hvis du har en mor og en far».

Senere i intervjuet kommer det imidlertid frem at dette ikke er den fundamentale grunnen til at Ropstad ønsker å løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinner. Solvang minner ham på en kronikk i Vårt Land hvor Ropstad skriver at «[d]et å gi den eneste relasjonen som fra naturens side kan få barn en særstilling i lovverket er etter min mening ikke diskriminerende».

Ropstad utdyper i intervjuet: «med det utgangspunktet at når det faktisk er sånn at alle har en far og en mor, så mener jeg at det er helt naturlig å løfte frem». Her sikter KrF-nestlederen til en biologisk begrunnelse: ekteskap mellom mann og kvinne bør løftes frem «som en god og stabil ramme rundt barns oppvekst», fordi dette er parforholdet som «fra naturens side kan få barn». Resonnementet er et eksempel på en argumentasjonsfeil vi har diskutert tidligere, nemlig appell til naturen. Ropstad bruker faktisk en tilsvarende argumentasjon når Solvang spør ham hvorfor han er «imot tvillingabort». Da svarer han at «[t]villinger hører sammen. Og det er ofte en spesiell kjemi mellom tvillinger».

Appell til naturen kjennetegnes av at man slutter seg til at noe er bra fordi det er «naturlig». Det generelle problemet er at faktiske forhold om menneskelig biologi ikke uten videre forteller oss noe om hvordan vi bør leve. Riktignok kan biologi være relevant, men det krever et selvstendig argument. Selv om «tvillinger hører sammen» stemmer i en triviell forstand, så følger det ingen verdivurdering om abort av den grunn. At mann og kvinne «fra naturens side kan få barn» sier ikke noe om hvem som bør og ikke bør oppdra barn.

Solvang spør hvorfor det ikke er diskriminerende å løfte frem ekteskap mellom mann og kvinne. Ropstad protesterer på beskrivelsen. Ifølge ham handler ikke det å løfte frem heterofilt ekteskap om «diskriminering», men om «differensiering». Han forklarer forskjellen på følgende måte:

«Mitt utgangspunkt i den artikkelen er jo et forsvar for å løfte frem ekteskap mellom mann og kvinne. Det handler ikke om diskriminering. Det handler om at man løfter frem.»

Solvang spør også om ikke KrFs politikk innebærer at ekteskapet mellom mann og kvinne dermed løftes «over to mødre eller to fedre». Ropstad svarer med utenomsnakk:

«Det kan være mange heterofile familier som ikke gir barna sine en god oppvekst. Ett av mine store engasjement – og nå sporer jeg jo av ditt tema – det er jo å bekjempe vold og overgrep. Vi vet at ett av fem barn utsettes for overgrep – ett av fem. Én av ti jenter opplever å bli utsatt for seksuelt overgrep. Det skjer jo i mange ulike familieformer, og jeg er jo koordinerende statsråd for å bekjempe vold og overgrep. Og det er noe jeg har tenkt å bruke mye krefter på, for å sikre enda flere barn en trygg oppvekst.»

Det beste vi kan si om dette svaret er at Ropstad innrømmer avsporingen. For Ropstads eget poeng er jo nettopp at KrF skal «bygge politikk» på denne «differensieringen». Da blir det svært underlig å samtidig påstå at politikken ikke diskriminerer mellom heterofile og homofile parforhold. Hvis du «løfter frem» førstnevnte er det vanskelig å komme utenom at de skal behandles ulikt i politiske prioriteringer.

Ekteskapet mellom mann og kvinne er ikke det eneste KrF skal «løfte frem». Når Solvang senere i samme intervju stiller spørsmål om KrFs syn på abort, forklarer Ropstad at partiet vil «løfte frem menneskeverdet og rettsvern for ufødt liv i større grad». Heller ikke denne gangen får vi noe svar på hva som ligger i å «løfte frem». Problemet er at å «løfte frem» noe er en uforpliktende eufimisme. Det høres bedre ut å si at man vil «løfte frem» heterofilt ekteskap, enn at man er imot homofilt ekteskap. Det høres bedre ut å si at man vil «løfte frem» menneskeverdet, enn at man er imot selvbestemt abort.

Oppsiktsvekkende nok hevder Ropstad at «hvis du spør om KrF sitt abortstandpunkt så har vi ikke et klart standpunkt i dag». Ifølge ham er «KrF … åpen for abort i flere tilfeller». Her underslår Ropstad den store avstanden mellom KrFs politiske program og de andre partiene på Stortinget. Ropstad medgir riktignok at han ikke støtter selvbestemt abort frem til uke 12, men Solvang spør om det er kvinnen eller legen som skal ha det siste ordet om abort. Til tross for at Ropstad tidligere hadde en klar oppfatning, svarer han igjen unnvikende:

«Altså, nå sitter jeg her som barne- og familieminister. Og alle disse helsespørsmålene knyttet til abort, det kan du heller invitere helseministeren til å svare på.»

Oppsummering: Kjell Ingolf Ropstad vil «løfte frem» både menneskeverdet og ekteskapet mellom mann og kvinne, men kvir seg samtidig for å løfte frem KrFs politikk. Resultatet blir ikke-svar og eufemismer.

Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (21. januar 2019).

Foto: Skjermdump fra NRK.no. 


Publisert: 09:54 10.02.2019 - Sist oppdatert: 09:54 10.02.2019