En mye diskutert episode av NRKs Folkeopplysningen undersøkte negative konsekvenser av kjøttspising – for dyrevelferd, miljø og helse. «Kan vi spise kjøtt med god samvittighet eller burde vi bli vegetarianere alle man?», spurte programleder Andreas Wahl.
Filosof Ole Martin Moen (UiO) var en av dem som ble bedt om å ta stilling til spørsmålet. Wahl åpnet intervjuet med å si: «Jeg spiser jo kjøtt. Gjør det meg til et ondt menneske?». «Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror ikke du er et ondt menneske fordi du spiser kjøtt», svarte Moen. Men han var likevel overbevist om at kjøttspising er moralsk problematisk:
«Det er ikke alltid galt å spise kjøtt, men man dreper jo et dyr. Man holder dyr i fangenskap, hvor de har ikke veldig gode liv. Skal vi gjøre det må vi ha en god grunn til det. Vi må ha en skikkelig god grunn, faktisk.»
Én mulig grunn ville vært at kjøttspising er nødvendig for overlevelse. Moen påpeker imidlertid at de færreste av oss spiser kjøtt fordi det ikke finnes vegetariske alternativer. «Så det vi dreper dyr for, det er den lille smaksforskjellen på kjøttmåltidet og det beste vegetariske alternativet». Og Moen er skeptisk til at dette teller som en god grunn.
Ifølge Moen ligger altså den logiske byrden hos dem som spiser kjøtt. Argumentasjonen er som følger. Hvis man spiser kjøtt så vil det medføre lidelse for andre dyr. Man bør i utgangspunktet unngå å forårsake lidelse hos dyr. Da følger det at med mindre man har en grunn for å spise kjøtt som veier opp for den negative konsekvensen, så bør man ikke spise kjøtt.
Det er ubestridt at kjøttproduksjonen vår innebærer lidelse og død for dyr. Så skal man argumentere mot Moen må man enten forkaste ideen om at dyrs lidelse er av moralsk betydning eller identifisere en grunn for å spise kjøtt som veier tyngre enn den lidelsen.
I ettertid har Moen fått støtte fra Lage Nøst, som skriver i Dagbladet at det er «veldig vanskelig å finne gode prinsipielle forsvar» for kjøttspising. Andre har imidlertid utfordret det vegetariske standpunktet. Men den påfølgende debatten har ikke resultert i et godt prinsipielt forsvar for kjøttspising.
Først ut var Arne Hjeltnes med et innlegg på NRK Ytring:
Den mest velvillige tolkningen er at Hjeltnes antyder at det finnes en slutning-til-absurditet («reductio ad absurdum») mot vegetarianisme. Et slikt resonnement ville vært noe i retning av at hvis man mener det er umoralsk å «skyta ryper eller koka hummar», så forplikter man seg samtidig til at det er umoralsk å høste sopp. Siden det er absurd at sopphøsting er umoralsk, så kan ikke kjøttspising være umoralsk heller.
Problemet med resonnementet er at den ene forpliktelsen ikke leder til den andre. Prinsippet som Moen henviser til sier at vi som regel bør unngå å påføre andre lidelse. Men i motsetning til organismer som rype, gris og kylling har ikke sopp et nervesystem, og dermed ikke forutsetningen for å oppleve smerte.
Hjeltnes har også noen anekdoter som skal illustrere dagens holdninger til dyr. Han forteller om en amerikaner som spydde når han så fiskesløying under en reise med «Gutta på tur», og om «kjendiser» som er «redde for å verta hengde ut som fæle folk» etter at de har drept et lam. Hjeltnes er oppgitt: «[N]o er det altså verre å slakta eit lam enn å ha sex i eit reality program».
Det er egentlig ingen argumenter å spore i Hjeltnes sin tekst. Alt det argumentative arbeidet gjøres av forutsetningene man må godta for at anekdotene skal gi mening. De skal åpenbart illustrere noe usunt med dagens holdninger til kjøttspising. Men holdningene de illustrerer er bare usunne hvis man allerede antar at det er uproblematisk at dyr drepes for mat. Hjeltnes gir oss imidlertid ingen grunn til å tro at det faktisk er moralsk forsvarlig å reise på jakt med «Gutta på tur» eller «slakta eit lam». Han forklarer ikke en gang hva som er så gale med at noen har sex på TV.
Det neste innlegget er av forsker Rune Johansen, som ønsker å rette opp «noen misforståelser om kjøttspising som dessverre er i ferd med å få fotfeste hos det moderne mennesket». Vegetarianerne har ikke forstått at det «[å] spise eller bli spist er det styrende prinsippet for alt liv på jorda». Hovedpoenget hans er at kjøttspising er naturlig:
«Vi er fra naturens side altetere. Dersom våre evolusjonære forfedre ikke hadde begynt å spise kjøtt ville den menneskelige hjerne neppe kunne blitt utviklet. Med andre ord, uten kjøtt i kostholdet ville mennesket som art aldri eksistert.»
Johansen konkluderer altså med at kjøttspising er moralsk akseptabelt fordi det er naturlig for mennesker å spise kjøtt. Det er «naturlig» i den forstand at kjøttspising har spilt en viktig rolle i vår evolusjonære historie.
Dette er en argumentasjonsfeil kjent som «appell til naturen» (se vår innføring her). Det følger ikke at noe er moralsk godt bare fordi det er naturlig. Det er for eksempel fullt mulig at polygami var utbredt i vår evolusjonære fortid, men det forteller oss ingenting om hvorvidt det er noe vi bør eller ikke bør gjøre. At kjøttspising har vært en del av vår forhistorie er kanskje årsaken til at det er biologisk mulig for oss å spise kjøtt. Men det gir oss ingen grunn til å tro at det er moralsk riktig å gjøre det.
Det tredje, og siste, innlegget er av Thomas Leikvoll. Ifølge ham er «veganisme … noe langt skumlere enn folk som har tatt et beinhardt diettvalg». Veganere er nemlig «livsstilsvalgenes ekstremister», «[d]e kan ikke tilfredsstilles», og «[i]ngen med svake nerver bør i det hele tatt diskutere offentlig med [en] veganer».
Leikvoll mistenkeliggjør motivene til de som er imot bruk av dyreprodukter. Ifølge ham handler veganisme «om å smekke allmennheten over snuten med haugevis av mer eller mindre troverdig forskning som omfatter alt fra miljøkriser og helsefarer, til hvor rikt følelsesliv sauer egentlig har». Folkeopplysningen gjør en god jobb med å vise flere miljømessige utfordringer ved kjøttproduksjonen. Det er uklart hvilken forskning Leikvoll ønsker å trekke i tvil, eller på hvilken måte det å informere om kjøttproduksjonens karbonavtrykk er å «smekke allmenheten over snuten».
Innlegget i sin helhet er lite mer enn et sleivete personangrep. På bakgrunn av noen kommentarer på facebook slutter Leikvoll seg til fargerike beskrivelser om veganere generelt. Det er ikke et forsøk på å «diskutere offentlig» med personer som Moen eller Nøst – og ingen av dem kan sies å passe Leikvolls beskrivelser.
Det er likevel verdt å merke seg den retoriske strategien. Leikvoll sier at han har «ingen moralske eller etiske problemer med» å drepe dyr, men skyr unna en diskusjon om temaet. Istedenfor forsøker han å undergrave motpartens troverdighet. Selv om leseren skulle ende opp med å tenke at Leikvolls beskrivelse er lite treffende, så er strategien delvis vellykket. For da har nemlig diskusjonen handlet om noe helt annet enn det moralske spørsmålet. Og når fokuset er på motpartens karakter er det lettere å slippe unna med at en ikke har noen argumenter selv.
Oppsummering: I Folkeopplysningen fikk vi en saklig diskusjon av kjøttspisingens konsekvenser. Den påfølgende debatten har ikke levd opp til standarden. Forsvaret for kjøttspising er basert på et knippe velbrukte men håpløse argumenter.
Teksten ble opprinnelig publisert i vår spalte i Morgenbladet (7. november 2018).
