Nok en gang er Sylvi Listhaug (Frp) i hardt vær etter et facebook-innlegg. Forrige uke delte hun en sak fra Nettavisen med følgende kommentar:
«Ap og byrådet i Oslo kastet ut de eldre på St. Halvardshjemmet. Beboere og pårørende gråt. Nå bruker de sykehjemmet til overnattingstilbud til romfolk. Eier dere ingen skam!?»
Innlegget fikk sterk kritikk på lederplass hos Aftenposten («Listhaug forsøpler debatten») og VG («grov desinformasjon»).
Men hva er det egentlig som er kritikkverdig med Listhaugs innspill? I motsetning til det famøse facebook-innlegget som ledet til Listhaugs avgang som justisminister, så er det hun sier i det nye innlegget ikke strengt tatt usant.
VG medgir i sin kommentar at beboerne på St. Halvardshjemmet ble flyttet (men ikke «kastet ut»), og attpåtil at folk gråt. Det stemmer også at Kirkens Bymisjon nå bruker rommene for å kunne tilby akuttovernatting, blant annet til romfolk.
Grunnen til reaksjonene er altså ikke at påstandene er usanne. VG kritiserer ikke utspillet fordi det er uriktig, men fordi det likevel er svært misvisende.
Beboerne ble ikke flyttet fordi Arbeiderpartiet ville gjøre plass til romfolk, men fordi sykehjemmet ikke tilfredsstilte standarden bestemt av byrådet. Faktisk var Listhaug selv eldrebyråd i Oslo i 2009 da nye standarder for sykehjemmene ble fremmet.
Saken illustrerer et mer generelt poeng som er avgjørende for en analyse av dårlig debattkultur. Sannhet er ikke alltid nok.
Mens Oslo Frp i sin pressemelding påsto at «Byrådet kaster ut sykehjemspasienter for å sikre utenlandske tiggere et godt sted å bo», så gikk ikke Listhaug i den fellen. Når innlegget likevel er klanderverdig er det fordi det inviterer leseren til selv å trekke uriktige slutninger, for eksempel at Arbeiderpartiet prioriterer romfolk over eldre i Oslo.
Mer generelt er poenget dette: Sanne påstander kan også være retorisk villedende, for eksempel ved at de antyder sammenhenger det ikke finnes dekning for. La oss se på noen flere eksempler.
I en kontroversiell tweet fra før han ble president, skrev Donald Trump «It’s freezing and snowing in New York – we need global warming!». Trumps værmelding er formodentlig upåklagelige, men utspillet antyder en konlusjon som er feilaktig, nemlig at kulden i New York taler imot teorier om global oppvarming.
https://twitter.com/realdonaldtrump/status/266259787405225984
Da USA hadde rekordlave temperaturer i 2017 slo Trump til igjen:
«In the East, it could be the COLDEST New Year’s Eve on record. Perhaps we could use a little bit of that good old Global Warming that our Country, but not other countries, was going to pay TRILLIONS OF DOLLARS to protect against. Bundle up!»
https://twitter.com/realdonaldtrump/status/946531657229701120?lang=en
Også denne gangen viser Trump til det kalde været i et utspill om global oppvarming, men uten å påstå at rekordkulden sannsynliggjør noen konklusjoner om klimateorier. Fordelen med en slik innpakning er at man ikke uten videre kan tilbakevise ting som kun antydes. Samtidig inviteres leseren til en feilslutning.
En litt mer subtil variant av samme problemstilling finner vi en sak fra Faktisk.no. Da Erlend Wiborg (Frp) påsto at «[e]n gjennomsnittlig familie har fått rundt 10 000 kroner i skattelette med Frp i regjering», konkluderte Faktisk.no med at utspillet var «Faktisk helt sant».
Ved første øyekast fremstår det som gode nyheter for Wiborg. Men når man ser nærmere på sammenhengen er saken mer problematisk. Bakgrunnen er nemlig at Fagforbundets leder, Mette Nord, mente at regjeringens skattepolitikk gjorde det nødvendig å kreve mer til de lavlønte.
Wiborgs påstand kom altså som et forsøk på svare på Nords kritikk av regjeringens politikk. Problemet er at selv om Wiborgs påstand stemmer, betyr ikke det at den imøtegår kritikken. For leser man videre kommer Faktisk.no med en avgjørende nyansering:
«[11 600 kroner i skattelette] er imidlertid ikke det samme som at gjennomsnittsfamilien har fått 11 600 kroner mer å rutte med. For mens skattene er blitt lavere, har avgiftene økt med 6,6 milliarder under samme regjering. Det finnes imidlertid ikke tall som viser hvor mye dette har å si for gjennomsnittsfamilien.»
Ett av Nords poenger er nettopp at «lavtlønnede … rammes hardere av avgifter og egenandeler, fordi det utgjør en relativt større andel av denne gruppens kjøpekraft». Regjeringens skattelette er dermed i seg selv ikke grunn til å avvise Fagforbundets krav på vegne av de lavlønte.
Så selv om Wiborgs påstand er sann, er den ikke derfor et velegnet motargument.
Det er naturligvis svært viktig å faktasjekke politikere. Men usannheter er langt fra det eneste som forsurer debattklimaet. Like ofte er det dobbeltkommunikasjon, flertydigheter, og desinformasjon som motvirker et sunt ordskifte.
Ikke minst er ikke alle påstander, enten de er sanne eller usanne, relevante for en diskusjon. Avledningsmanøvre, utenomsnakk og provokasjoner kan tåle en faktasjekk, men blir ikke bedre av den grunn.
Oppsummering: Kanskje er ikke Listhaugs påstander usanne, men de er høyst misvisende, enten det er bevisst eller ikke. Saken illustrerer et mer generelt poeng, nemlig at usannheter ikke er nødvendig for villedende retorikk.
Foto: Skjermdump fra Facebook.