Vi har logikksjekket kronikken «Religiøs berøringsangst». Stort sett er argumenter bedre enn helbredelse.
Bård Rebbestad Løkken og Karl-Johan Kjøde har skrevet kronikken «Religiøs berøringsangst» på NRK.no. Løkken og Kjøde, som er henholdsvis assisterende generalsekretær og generalsekretær i Laget (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag), mener at «det bør være rom for at elever kan leve ut sin tro midt i skolehverdagen».
Løkken og Kjøde er bekymret for at det de kaller skolelederes «religiøse berøringsangst» skal frata elever muligheten til å leve ut sin kristne tro. Men hva er egentlig den såkalte «religiøse berøringsangsten», og hvilke begrensninger setter den?
Kronikken viser fortrinnsvis til et par saker fra Nylund skole i Stavanger. Skolen hadde erstattet ord som «jul» og «nisse» i tekstene til kjente julesanger, og «Deilig er jorden» skulle ikke synges men nynnes. Begrunnelsen var at skolens aktiviteter skulle være mest mulig inkluderende.
Forfatterne følger opp med å si at selv om «det er lett å le av påfunnene ved Nylund ungdomsskole», så er sakene et «symptom på en religiøs berøringsangst».
Her er det flere ting å gripe fatt i. For det første er selve betegnelsen «religiøs berøringsangst» en sykeliggjøring av meningsmotstandere, og altså dermed et «ad hominem»-argument. I stedet for å diskutere skoleledelsens begrunnelse for avgjørelsen, så stiller forfatterne en diagnose: Hvis du gjør slike ting som dette, da lider du av religiøs berøringsangst. Resultatet er en kronikk hvor Løkken og Kjøde ikke fører argumenter mot integreringstiltak i skolen, men tilbyr «helbredelse» til skoleledelsen. «Det er slike skoleledere vi gjerne vil tilby helbredelse for religiøs berøringsangst», sier de.
For det andre er det fullt mulig å være enig med Løkken og Kjøde om at skolens sensur av julesanger var et feilslått integreringstiltak, men likevel være uenig i at elever bør få leve ut sin tro midt i skolehverdagen. Det kan være ok med frivillig skolegudstjeneste, men ikke nødvendigvis ok å leve ut sin tro på alle andre måter. Problemet er at Løkken og Kjøde aldri gjør det klart hva de legger i å «leve ut sin tro midt i skolehverdagen». Det er heller ikke klart om dette skal gjelde for alle religioner.
De gir imidlertid et eksempel til som er avslørende:
«En av Lagets medlemmer fra en annen skole ble nektet å dele ut frukt og grønnsaker til elevene en dag før skoletid. Dette som et ledd i «Godhetsuka» som mange av våre elever arrangerer på sine skoler.»
Gratis frukt til elever er flott, men i motsetning til hva forfatterne gir inntrykk av, så er dette neppe et eksempel som faller under samme kategori som julesangsensuren. Det er ingen selvfølge at en organisasjon som har som formål å «gjøre Jesus kjent på alle skoler og studiesteder i Norge» får arrangere aktiviteter på skoler, selv om aktiviteten innebærer gratis frukt. Skoleledelsen kan naturligvis takke nei til organisasjoner, selskaper og partier som ønsker innpass på skolen, spesielt hvis det er grunn til å tro at dette er i rekrutteringsøyemed.
Det mest påfallende med kronikken er imidlertid ikke mangelen på argumentasjon, men at brorparten av teksten går med på å reklamere for Lagets tilbud. «Helbredelsesprosessen er planlagt ved at vi tar nervøse skoleledere med på lagsmøte på en skole, gjerne flere hvis det trengs.» Deretter følger en beskrivelse av hvor fortreffelige Lagets samlinger er.
Leseren får ingen klargjøring av hva «religiøs berøringsangst» er, ingen videre grunn til å tro at eksemplene er symptomer på noe slikt og heller ingen argumenter for hvorfor elever bør få leve ut sin tro midt i skolehverdagen.
Summen er en kronikk uten argumentativ substans, men med mye godt å si om Laget.
