Tidligere i år skrev 34 akademikere (heretter referert til som «forfatterne») under på debattinnlegget «Ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene», Aftenposten (05.10.17). Vi har logikksjekket debattinnlegget.
Forfatterne har valgt å bruke et korrupsjonsargument for hvorfor ansiktsdekkende klesplagg bør forbys. Termen «corruption argument» har vi hentet fra boken What Money Can’t Buy av filosofen Michael Sandel. For å forstå forfatternes argumentasjon er det nyttig å først klargjøre hva det betyr.
I sin enkleste versjon er et korrupsjonsargument av formen:
«X er en essensiell funksjon til en praksis P»
«Y underminerer X»
Derfor: «Y bør forbys i kontekst av P»
For å bruke et velkjent eksempel, la oss ta påstanden «likekjønnete ekteskap bør forbys». Vi kan tenke oss et korrupsjonsargument for denne påstanden som anvender premissene «en essensiell funksjon til ekteskap er reproduksjon og oppdragelse av barn» og «likekjønnete ekteskap er underminerende for reproduksjon og oppdragelse av barn». Den bakenforliggende tanken er altså at det er noe ved den sosiale praksisen rundt ekteskap som undermineres hvis par av samme kjønn blir inkludert.
(Merk at vi ikke mener at dette er et godt argument mot likekjønnete ekteskap. Eksempelet er bare gitt for å illustrere tankegangen.)
Forfatternes debattinnlegg er i utgangspunktet et svar på et annet innlegg fra Rektor Svein Stølen og Prorektor Gro Bjørnerud, UiO. Bakgrunnen er at regjeringen 12. juni sendte ut et forslag om å forby ansiktsdekkende klesplagg ved utdanningsinstitusjonene. Universitets- og Høgskolerådet (UHR), såvel som de fleste institusjonene innen universitet- og høyskolesektoren, har avvist forslaget.
Forfatterne, derimot, er enige med regjeringen og sier: «Som universitetslærere er vi bekymret fordi våre ledere [ved universitetene] ikke synes å forstå hvilken type virksomhet de er satt til å lede.»
Den «type virksomhet» forfatterne identifiserer skal være med på å begrunne et forbud mot ansiktsdekkende klesplagg. Vi blir videre fortalt at «kunnskap skapes i en akademisk kultur», hvor «den åpne, herredømmefrie og kritiske diskusjonen [er] det bærende prinsipp».
Det er denne «akademiske kulturen studentene skal innføres i ved et universitet». Så lenge ansiktsdekkende plagg er i bruk vil det medføre en «uthuling av den universitetskulturen».
Som tittelen sier, konklusjonen forfatterne ønsker å begrunne er:
«Ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene»
Begrunnelsen de gir er at bruk av ansiktsdekkende plagg vil undergrave det forfatterne kaller akademias «bærende prinsipp» (el. essensielle funksjon). Slik forstått kan vi oppsummere premissene:
P1: «Den åpne, herredømmefrie og kritiske diskusjonen» er universitetenes «bærende prinsipp.»
P2: Ansiktsdekkende klesplagg underminerer «den åpne, herredømmefrie og kritiske diskusjonen.»
Forfatterne gir ingen begrunnelse for P1. De regner kanskje med at det er åpenbart. Men siden de forsøker å beskrive universitetenes «bærende prinsipp», hadde det vært på sin plass med en klargjøring. For eksempel, «åpne» skal formodentlig forståes på en måte som innebærer at den «kritiske diskusjonen» ikke trenger å være «åpen» for personer med ansiktsdekkende klesplagg.
På samme måte, den «herredømmefrie» diskusjonen kan heller ikke forstås på en måte som inkluderer at personer har «herredømme» over sin egen klesdrakt. Heller ikke at de er «fri» til å kle seg som de ønsker når de deltar i denne diskusjonen.
Mens P1 i all hovedsak lider av uklarhet, så er det begrunnelsen som er problemet med P2. Forfatterne sier at ansiktsdekkende klesplagg vil «hemme kommunikasjon ved å stenge ute signaler og tilbakemeldinger» og dermed «undergrave fullverdig deltagelse». Altså, den «åpne, herredømmefrie og kritiske diskusjonen» fordrer at vi har tilgang til «signaler og tilbakemeldinger» som blir forstyrret når personer bruker ansiktsdekkende klesplagg.
Den mest fremtredende slutningsfeilen i debattinnlegget kalles falsk dilemma. Dette er når et argument feilaktig presenter en situasjon som et valg mellom to ekstreme alternativer, mens det egentlig finnes andre alternativer.
For å illustrere, i forfatternes fremstilling er det slik at: (i) «[d]en åpne, herredømmefrie og kritiske diskusjonen» undermineres dersom studentene ikke har «fullverdig deltagelse», (ii) «fullverdig deltagelse» undermineres dersom studenter går med ansiktsdekkende klesplagg, og (iii) «signaler og tilbakemeldinger» er nødvendig for å holde forelesninger forsvinner dersom studenter i undervisningssalen går med ansiktsdekkende klesplagg. (i) – (iii) beskriver et oppkonstruert dilemma, hvor de sentrale termene egentlig tillater graderinger.
Først, en diskusjon kan være mer eller mindre åpen, herredømmefri og kritisk. I hvilken grad en diskusjon tilfredsstiller disse beskrivelsene er avhengig av mange faktorer. Det er godt mulig at forfatterne har rett i at ansiktsdekkende klesplagg er en av disse, men for å nå den ønskede konklusjonen må de vise at slike klesplagg har en så uheldig påvirkning at det kreves et forbud for å motvirke effekten (framfor andre, midlere, tiltak).
Det tar oss til neste punkt. For personer som bruker ansiktsdekkende klesplagg snakker vi om fravær av «signaler og tilbakemeldinger» gitt gjennom ansiktsmimikk. Hvis det er tilstrekkelig for å undergrave en «fullverdig deltagelse» på universitetet, så legger forfatterne listen temmelig høyt. Konsekvensen er da at alle slags faktorer, som bruk av mobiltelefon, psykiske problemer, økonomiske vanskeligheter og eksamensstress, kan tilsynelatende forhindre en «fullverdig deltagelse». Dette er igjen et falsk dilemma. Både studenter og ansatte er istand til å delta i den akademiske kulturen uten at det gjøres på en «fullverdig» måte.
Til slutt er ideen om at ansiktsdekkende klesplagg undergraver forelesninger. Forfatterne sier at «som forelesere er vi avhengig av respons fra tilhørerne. Mens vi foreleser, tenker vi: Ble poenget forstått, eller skal jeg gjenta det fra en litt annen vinkel? – og ser etter svar i salens ansikter.»
Dette er kanskje det svakeste punktet. For det første, hvis foreleseren er i tvil om et poeng er forstått så finnes det andre måter å kommunisere på enn å «se etter svar i salens ansikter». For det andre, forfatterne må sannsynliggjøre påstanden at et høyt antall studenter vil begynne å bruke ansiktsdekkende klesplagg. Så lenge et overveldende flertall ikke bruker slike plagg, vil det være tilstrekkelig mange utildekkete ansikter hvor foreleseren kan «se etter svar».
