Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte 18. oktober den norske staten. De hevder at statens tildelinger av utvinningslisenser i Barentshavet er i strid med Grunnlovens paragraf 112. Stortingsrepresentant Peter Frølich (H) mener at klimasøksmålet er et «bomskudd».
For å forstå argumentasjonen i Frølichs innlegg er det viktig å starte med en distinksjon. På den ene siden gir Frølich et juridisk argument for at søksmålet ikke bør vinne frem. I korte trekk er det fordi han mener at Grunnlovens paragraf 12 ikke gir hjemmel for å stanse Statens tildelinger av utvinningslisenser. På den andre siden argumenterer han for at Statens tildelinger ikke bør stanses (og derfor at søksmålet aldri burde vært fremmet). Det er den sistnevnte argumentasjonen vi skal se nærmere på.
Frølichs strategi er å vise at hvis søksmålet vinner frem, så vil det lede til uheldige konsekvenser. Det er en stilltiende antakelse at en handling som leder til en overvekt av uheldige konsekvenser, er en handling som ikke bør utføres. Altså, siden en dom i favør av Greenpeace og Natur og Ungdom vil lede til en overvekt av uheldige konsekvenser, burde søksmålet ikke vært fremmet.
«La oss […] leke litt med den skremmende tanken at søksmålet vinner frem. Hva ville skjedd?», spør Frølich. Her er noen av konsekvensene Frølich mener vi kan vente oss: effekten for norsk næringspolitikk vil være «ganske katastrofal»; tusenvis av mennesker mister jobben; Stortingets posisjon svekkes; og domstolenes omdømme svekkes.
Spørsmålet er om Frølich klarer å argumentere for at konsekvensene han tror vil følge faktisk følger. Noen av de angivelige konsekvensene vies ikke videre oppmerksomhet. Vi får for eksempel ingen forklaring på hvorfor vi kan vente katastrofale følger for norsk næringspolitikk, ei heller hvorfor tusenvis av mennesker vil miste jobben. Det betyr selvfølgelig ikke at slike argumenter ikke finnes, bare at Frølich ikke gjør noe for å sannsynliggjøre påstandene her.
Han har derimot mer å si om de andre konsekvensene. «Om søksmålet vinner frem vil Stortinget ha mistet betydelig konstitusjonell makt.» Poenget er at utfallet blir en form for rettsliggjøring: Stortingets makt svekkes ved at avgjørelser fattes i domstolene. Frølich regner dette som en klart negativ utvikling fordi «den umiddelbare effekten vil bli at enhver utnevnelse av dommere til Høyesterett blir politisk».
Men (som andre har påpekt her og her) Stortinget har tross alt også vedtatt Grunnlovens paragraf 112, og det er nettopp hvorvidt tildelingene er i strid med denne paragrafen domstolen skal avgjøre. I tillegg kan Stortinget, som Frølich nevner, endre Grunnloven hvis flertallet nå mener at paragraf 112 er uheldig.
En slik endring mener Frølich vil bli nødvendig hvis avgjørelsen går i mot staten, siden «[i]ngen fornuftige, statsbærende partier kan leve med at Stortinget fratas kontroll over så sentrale politiske spørsmål.» Dette er et fordekt ad hominem-argument, altså en påstand som rammer motpartens karakter (ufornuftig, ikke statsbærende), men som er irrelevant for argumentasjonen.
Et mer omfattende problem med argumentasjonen er at Frølich undervurderer bevisbyrden for den argumentative strategien han har valgt. Det ikke er tilstrekkelig å argumentere for at det finnes uheldige konsekvenser av at søksmålet vinner frem. De fleste politiske avgjørelser har noen heldige og noen uheldige konsekvenser. Det som kjennetegner en god politisk avgjørelse er at konsekvensene i hovedsak er fordelaktige. Et krav til argumentasjonen er derfor at konsekvensene vurderes samlet.
Tilhengere av søksmålet er nettopp opptatt av andre konsekvenser, nemlig konsekvensene av at staten får fortsette tildeldingen av utvinningslisenser. Deres argumentasjon handler om miljømessige konsekvenser på lengre sikt, og især at søksmålet kan bidra til en bedre miljøpolitikk. Dette vier Frølich ingen oppmerksomhet.
Poenget her er ikke at de sistnevnte argumentene er sterkere enn Frølichs, men at en overbevisende argumentasjon for at søksmålet ikke bør vinne frem må sammenstille ulike konsekvenser, sannsynliggjøre dem, og vurdere hvor tungtveiende de er.
Å fokusere utelukkende på mulige negative konsekvenser gir en ensidig, tendensiøs fremstilling. Dermed kan man ikke konkludere med at konsekvensene er i overvekt uheldige.
