Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) har skrevet debattinnlegg i Aftenposten om Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen. Det har vi logikksjekket.
En god øvelse å starte med er å spørre hva som er hovedpåstanden i innlegget. Hva er konklusjonen Tybring-Gjedde argumenterer for?
I ingressen heter det ganske enkelt: «Carl I. Hagen er kvalifisert til å sitte som medlem i Nobelkomiteen.» Det er altså rimelig å anta at dette er en av påstandene Tybring-Gjedde håper å overbevise leseren om.
Argumentasjonen fortoner seg i stor grad som en opplisting av Carl I. Hagens kvaliteter. I følge Tybring-Gjedde er Hagen «nytenkende, provoserende, pirkete, tydelig, politisk ukorrekt, populistisk, fascinerende, spissformulert, en gentleman, folkelig», og en «politisk folkehelt». I tillegg får vi høre at han er modig, politisk dyktig, aktiv og deltakende. Tybring Gjedde får også nevnt at Hagen er «engasjert», to ganger for sikkerhets skyld. «Ikke minst snakker han godt engelsk».
Det er trolig noen av kvalitetene som ikke er spesielt sentrale for Nobelkomiteen. Å være provoserende og pirkete er neppe ideelt. Heller ikke populistisk, fascinerende og spissformulert. Å være modig og politisk dyktig derimot er trolig ønskede kvaliteter, mens aktiv og deltakende nok må være et minstekrav.
Men poenget er naturligvis nok ikke den sprikende beskrivelsen av Hagen, men heller at de avgjørende kvalitetene som Tybring-Gjedde tillegger Hagen er nettopp det andre benekter. Det er absolutt ingenting i innlegget som underbygger en slik beskrivelse. Som i jobbsøknader generelt er det en fordel å bruke konkrete eksempler heller enn å liste opp flatterende egenskaper.
Stråmannsargument og «stråargumenter»
Tybring-Gjedde er ikke imponert over kritikken av Hagens kandidatur. «Motstanden mot Carl I. Hagens kandidatur bunner i Hagens manglende vilje til å slutte seg til de etablerte.» Hvem er de etablerte? Det nærmeste vi kommer er at dette er «den tidligere borgerlige avisen Aftenposten» og muligens politikere som «hverken er like interessante, engasjerte, modige eller politiske dyktige som Carl I. Hagen».
Ifølge Tybring-Gjedde mener de etablerte at politikere ikke skal «tenke selvstendig, vurdere, erfare og konkludere på egen hånd». Det er jo ille. Men innlegget inneholder ingen sitater, referanser eller eksempler som kan underbygge en slik påstand, verken om Aftenposten eller Hagens politiske motstandere. Kanskje mener Tybring-Gjedde at dette er for opplagt til å argumentere for, men det er det altså ikke.
Kort fortalt er dette et stråmannsargument. Stråmannen i dette tilfellet er «de etablerte», og siden det aldri blir klart hvem det egentlig dreier seg om er Tybring-Gjedde fri til å tillegge dem hvilke som helst meninger, for eksempel at politikere ikke skal tenke selvstendig. «De etablerte» blir en enkel målskive, men Tybring-Gjedde bommer likevel.
Selv anklager Tybring-Gjedde Hagens motstandere for å bruke «stråargumenter» når de viser til at det kan være et problem at Hagen er vararepresentant på Stortinget. «Stråargument» er en neologisme (et nyord), og det er uklart hva han mener med uttrykket. Argumentene han sikter til er iallefall ikke stråmannsargumenter. De dreier seg nemlig ikke om å feilaktig tillegge oppfatninger til en motpart i debatten, men om hvorvidt Hagens kandidatur er i overensstemmelse med reglene.
Tybring-Gjedde nøyer seg ikke med å lovprise Hagens kvalifikasjoner. Han peker også på at andre medlemmer av Nobelkomiteen selv ikke har vært politiske forbilder: «Uten å peke på noen bestemte, så må vi vel innrømme at ovennevnte kvaliteter ikke har vært like utpreget hos mange andre som har fått plass ved Nobelkomiteens bord.»
Her er det mye å ta fatt i. For det første er argumentet svært ugjennomsiktig. Tybring-Gjedde holder seg for god til å navngi hvem det dreier seg om, så her får leseren ingen hjelp til å gjøre seg opp en mening.
Heller ikke hjelper det om vi er enige med Tybring-Gjeddes vurdering av komiteens medlemmer, for argumentet er en feilslutning. Det er selvfølgelig ikke slik at hvis noen av Nobelkomiteens medlemmer er dårlig kvalifiserte, så er det en grunn til at Hagen bør velges inn. Hvorvidt andre komitémedlemmer er kvalifiserte er irrelevant. Hagens kandidatur må vurderes på egne premisser, uavhengig av hvilke dårlige beslutninger som har vært foretatt i tidligere tilfeller.
Tybring-Gjedde følger så opp med å karakterisere innspillene til tidligere sekretær i Nobelkomiteen Geir Lundestad og sittende sekretær Olav Njølstads som henholdsvis «frimodig» og «sensasjonelt». Her fører Tybring-Gjedde et såkalt ad hominem-argument, altså et argument som ikke dreier seg om saken (hvorvidt Hagen er kvalifisert), men om personene i debatten (Lundestad og Njølstad). Vi får nemlig vite fint lite om hva kritikken deres består i, annet enn at Hagen er uegnet. Dette er også en form for feilslutning. Selv om Lundestads og Njølstads innspill er utidige (for eksempel på grunn av deres eget medlemskap) betyr ikke det at innholdet i deres argumenter er irrelevant. Faktisk har jo Tybring-Gjedde nettopp selv brukt spalteplass på å hevde at Hagen har de riktige kvalifikasjonene, så da er det rimelig at andre får anledning til å si seg uenig.
I stedet minner Tybring-Gjedde oss på at «Stortinget er suverent i å bestemme hvem som skal sitte i Nobelkomiteen, og selv ikke sekretærer kan overprøve landets folkevalgte forsamling». (For ordens skyld, verken Lundestad eller Njølstad har forsøkt overprøve Stortinget.) Normalt er det slik at partiene selv nominerer sine kandidater, og at plassene fordeles etter partimessig styrke. Tybring-Gjeddes ergrelse dreier seg altså egentlig om at andre partier forsøker å blokkere Hagens kandidatur, til tross for at FrP har nominert ham.
Hvorfor han da likevel forsøker å overbevise leseren om Hagens fortreffelighet er ikke klart.
